Feber og idrett: Sykdommer som krever spesielle tiltak

Myokarditt

Dette er en betennelse i hjertemuskulaturen, myokard. Det er en sjelden tilstand, men den er en mulig årsak til uforklarlig nedsettelse av idrettsprestasjonene til en utøver, og sykdommen kan i ytterste fall medføre plutselig død blant idrettsutøvere.

De fleste akutte infeksjoner skyldes luftveisinfeksjoner med virus, hvorav den hyppigste er Coxsackievirus B. Men myokarditt kan også oppstå etter en bagatellmessig infeksjon, som en autoimmun reaksjon der immunsystemet feilaktig angriper hjertets muskelceller og kan skade disse.

De fleste tilfellene av myokarditt forløper uten symptomer. Hos de med symptomer er disse milde og uspesifikke, vanligvis i form av feber, hodepine, muskelsmerter, ubehag fra luftveier og/eller magetarmkanalen, utslett, hovne lymfeknuter. Lengre ut i forløpet kan det foreligge slapphet, brystsmerter, kortpusthet og hjertebank - gjerne på det tidspunkt man forventer at tilstanden skal bedre seg.

Det er ingen symptomer eller funn ved legeundersøkelsen som bekrefter diagnosen. Det er derfor ikke mulig å identifisere idrettsutøvere med myokarditt ved en vanlig legeundersøkelse slik at man kan fraråde fysisk aktivitet.

Tilstanden må mistenkes. Den kan i noen tilfeller bekreftes ved blodprøve som måler utskillelsen av hjertemuskelenzymer (troponin), funn av EKG-forandringer eller unormal hjertefunksjon bedømt ved ultralydundersøkelse eller MR av hjertet. Sikker diagnose kan stilles ved mikroskopi av vevsprøve av myokard.

En idrettsutøver som har fått stilt diagnosen myokarditt, må ha en rekonvalesensperiode på ca. 6 mnd. Før utøveren gjenopptar konkurranseidrett, bør det gjøres en grundig hjerteundersøkelse i hvile og under fysisk aktivitet. Er hjertefunksjonen normal og det ikke foreligger uregelmessig hjerterytme, kan utøveren ta opp konkurranseidretten.

Mononukleose

Mononukleose eller kyssesyke skyldes infeksjon med Epstein-Barr virus. Vanlige symptomer og tegn er moderat til kraftig sår hals, forstørrede mandler (tonsiller), kraftig infeksjon i svelget, forstørrede lymfeknuter, moderat feber, forstørret milt, hodepine. Blodprøver bekrefter diagnosen.

Det er stor variasjon i hvilken grad en idrettsutøver blir svekket av infeksjonen. Amerikanske studier kan tyde på at idrettsutøvere kan gjenoppta et ikke-kontakt treningsprogram så snart de er uten feber. Utøvere i kontaktidretter bør vente med deltakelse i sin sport i ca. tre uker.

Komplikasjoner til mononukleose forekommer hos færre enn 5 prosent, mest fryktet er sprukket milt (miltruptur), men det finnes ikke bevis for at risikoen er økt blant dem som trener under og etter den symptomatiske fasen.

Miltruptur forekommer hos 0,1-0,5 prosent og skjer nesten alltid i løpet av de første tre ukene etter at tilstanden debuterte. De fleste rupturer skyldes heller ikke direkte traumer eller idrettsaktiviteter, men hverdagslige hendelser som løfting, bøying, trykking/pressing når man er på do.

Det er ikke holdepunkter for at moderat trening er uheldig hvis utøveren føler seg frisk nok til det. Ved pågående symptomer begrenser treningen seg selv. Opplegget bør tilpasses den enkelte utøver. Det finnes ikke vitenskapelige holdepunkter for at visse typer diagnostiske tester kan anvendes som mål for risiko i forhold til trening.