Lårhalsen

Oversikt lår, hofte, bekken

Lårbeinet (femur) består av leddhodet, lårhalsen, trokanterområdet, skaftet og kondylene i kneleddet. Leddhodet (caput) er kuleformet og ligger inne i en halvmåneformet leddskål i hoftebeinet (hofteskålen eller acetabulum). Lårbeinet har en vinklet form. Fra hofteskålen i bekkenbeinet går lårbeinet skrått utover ca. 10 cm før det vinkles rett nedover. Partiet fra leddhodet og til der lårbeinet vinkles nedover, er lårhalsen. Vinkelområdet kalles trokanter.

Lårhalsbrudd

Lårhalsbrudd innebærer som navnet sier, et brudd på lårbeinets lårhals (forekommer hos 55 prosent) eller i trokanterområdet (45 prosent). Avhengig av hvor lårbeinet brekker, inndeles hoftebrudd i flere undertyper (se figurene nedenfor). Den viktigste inndelingen er at det skilles mellom brudd med og uten feilstilling (dislosering).

Ikke alle brudd fører til knekkdannelse mellom de to bruddendene. Det hender også at bruddet fører til at de to beinendene stukes sammen (innkilte brudd) slik at bruddet er forholdsvis stabilt og ikke kommer ut av stilling. Slike brudd kan være vanskelige å se på røntgen.

Hvem får lårhalsbrudd?

Lårhalsbrudd rammer først og fremst eldre mennesker. Gjennomsnittsalder for de med hoftebrudd er 83 år og 75 prosent er kvinner. Lårhalsbrudd ses sjelden før 50-årsalderen. Bare ca. 4 prosent av pasientene er under 60 år, og de fleste av disse har en eller flere risikofaktorer som lav beintetthet og/eller falltendens. Antall nye hoftebrudd fordobles for hvert 5-års alderstrinn etter fylte 50 år. Det forekommer omtrent 10.000 hoftebrudd hvert år i Norge, 55 prosent av disse er lårhalsbrudd, 45 prosent er trokanterbrudd. I industrialiserte land er risikoen for å få hoftebrudd i løpet av livet 18 prosent hos kvinner og 6 prosent hos menn. Forekomsten av hoftebrudd har økt de siste 25 årene og fortsetter å øke fordi antallet eldre øker.

Hos eldre oppstår de aller fleste brudd etter fall i hjemmet. Det er to viktige risikofaktorer som gjør eldre ekstra utsatte for å få hoftebrudd: de har lettere for å falle og de har beinskjørhet som gjør at bein oftere brekker. Kvinner har som regel mer uttalt beinskjørhet enn menn, og det synes å forklare hvorfor de er mer utsatte for å få hoftebrudd. Eldre som har slitasjegikt i hofta, får sjeldnere hoftebrudd, sannsynligvis fordi forkalkningene beskytter noe mot brudd.

Andre forhold som øker risikoen for hoftebrudd, er en inaktiv livsstil, røyking, bruk av medikamenttypen kortikosteroider, diabetes og opphopning av beinskjørhet i familien.

Tegn på lårhalsbrudd

Sykehistorien er ofte typisk. En eldre person har falt og har fått smerter i den ene hofta. Ved feilstilling i bruddet er det aktuelle beinet opprykket, forkortet og utadroteret, og ved bevegelse av beinet vil det være smerte i hofteregionen. Forsiktig banking under foten vil også kunne gi smerter i hofta. Noen ganger er bruddet stuket så godt sammen, at det er lite å finne utover smerter.

En del pasienter med hoftebrudd har vært alene og har kanskje ligget i flere timer før de er blitt funnet. De kan derfor være nokså forkomne og enkelte har pådratt seg liggesår.

Hvordan stilles diagnosen lårhalsbrudd

Ved hjelp av røntgen stilles en sikker diagnose i 95 prosent av tilfellene. Røntgen er også avgjørende for å finne ut hvilken type brudd det er, og dermed hvordan bruddet best kan behandles. Siden de aller fleste må opereres, tas det før operasjonen også røntgenbilde av lunger og hjerte, hjertekardiogram (EKG) og enkle blodprøver. Disse undersøkelsene tas rutinemessig på alle eldre som skal opereres. En operasjon er alltid en belastning på menneskekroppen, og det er viktig å forsikre seg om det ikke foreligger andre sykdommer som kan skape problemer under operasjonen.

Det hender at røntgenbildet av hofta er normalt, selv om det foreligger et brudd. Det skjer av og til ved de innkilte bruddene. Ved sterk mistanke om hoftebrudd, men normalt røntgen, tas det MR- eller CT-bilde. Eventuelt tas nytt røntgenbilde en uke senere.

Behandlingen

Formålet med behandlingen er å få satt bruddet på plass og festet det slik at det er stabilt. Dette reduserer også smerten. Til dette kreves operasjon. Det ideelle tidspunktet for en slik operasjon er innen 24 timer etter uhellet. Ny kunnskap tyder på at det ikke er noen grunn til å forsere inngrepet innen de første 24 timene. Snarere er det argumenter for å ta seg tid til å utrede og forbehandle pasienten, for eksempel korrigere væske- og elektrolyttforstyrrelser, for deretter å operere på dagtid med uthvilt og kompetent personale. En ventetid på over to døgn ser derimot ut til å være uheldig.

Ulike former for bedøvelse brukes. Hos skrøpelige pasienter vil man ofte unngå narkose, fordi det kan utgjøre en ekstra belastning. Istedet kan man sprøyte inn bedøvelse i ryggen rundt ryggmargen - såkalt spinal- eller epiduralbedøvelse. Da er man våken under operasjonen, og belastningen på hjerte-kar systemet er mindre.

Ved brudd uten feilstilling er det enighet om at behandlingen skal være skruer eller nagler uansett alder. For brudd med feilstilling, derimot, anbefales det hos eldre pasienter å sette inn protese (gjøre leddplastikk). Dersom pasienten har hatt plager med hofta før skaden skjedde, settes det inn halvprotese (bare leddhodet skiftes). For friskere eldre settes inn totalprotese (skifter både leddhode og leddskål). Om det foreligger hofteleddsartrose (slitasjegikt), skal pasienten også ha totalprotese. I Norge brukes hemiproteser i over 90% av primære proteseoperasjoner ved akutt hoftebrudd

Unge, friske pasienter under 60-65 år bør behandles med skrue og/eller nagler (osteosyntese) uavhengig av grad av feilstilling.

Også innkilte brudd bør opereres for å stabilisere bruddspalten og sikre at pasienten kan komme seg raskt ut av sengen og starte rehabilitering. De viktigste komplikasjonene (blodpropp, lungebetennelse og død) øker raskt dersom pasienten ikke kan mobiliseres.

Brudd nær leddhodet til lårbeinet kan medføre at blodforsyningen til leddhodet skades. På sikt vil det føre til at leddhodet smuldrer opp (caputnekrose), noe som gjør det umulig å gå på dette beinet. Ut fra bruddtypen kan ortopeden forutsi en slik utvikling. Ortopeden vil i slike tilfeller fjerne leddhodet og deler av lårhalsen og sette inn en protese, en kunstig lårhals og leddhode i lettmetall.

Opptrening etter lårhalsbrudd

Det er svært viktig at eldre med hoftebrudd ikke blir liggende i dagevis etter operasjonen. Blir pasienten liggende eller sittende i ro, øker risikoen for å få blodpropp betydelig. Og blodpropp kan være en livstruende komplikasjon. Derfor skal pasienten opp og gå som regel dagen etter operasjonen. Belastning av beinet gjør dessuten at bruddet gror raskere.

Også etter utskrivingen fra sykehuset er det viktig at pasienten fortsetter å være i aktivitet. Da vil pasienten raskere gjenvinne sin tidligere førlighet og risikoen for komplikasjoner blir mindre.

Prognose

De aller fleste kommer seg greitt etter et hoftebrudd, men opptil 1 av 4 av tidligere selvhjulpne pasienter blir pleiepasienter og halvparten får redusert gangfunksjon. Det er også en del eldre mennesker som dør i forløpet av et hoftebrudd. Dels fordi de var skrøpelige i utgangspunktet, og dels på grunn av komplikasjoner knyttet til bruddet og operasjonen. For eldre med hoftebrudd er dødeligheten etter ett år ca. 25 prosent. De som i utgangspunktet er friske og oppegående, har imidlertid ikke økt dødelighet sammenliknet med jevnaldrende uten brudd. Et hoftebrudd er uansett en dramatisk begivenhet for den som rammes og innebærer en risiko for tap av funksjon og økt avhengighet

Blodpropp og lungebetennelse er de vanligste årsakene til at eldre dør. En del blir akutt forvirret og desorienterte etter skaden, inngrepet og sykehusoppholdet. Dette er ikke noe som er spesielt for hoftebrudd, det er noe som kan skje ved enhver større hendelse hos et eldre menneske.

Prognosen er avhengig av hvor frisk pasienten var før uhellet skjedde, typen brudd og alder. Forvirring etter operasjonen som går over i en kronisk forvirring, kan også bety at leveutsiktene blir dårligere.

Det hender at hofteopererte over tid får problemer med plater, skruer, nagler eller protese som ble brukt til å reparere bruddet. Metallbitene kan løsne, de kan trenge dypere inn i vevet og de kan gi vedvarende smerter. I slike tilfeller kan det bli aktuelt å gjøre ny operasjon.

Forebyggende tiltak

Særlig kvinner vil ha nytte av daglig inntak av kalsium (ca. 1200 mg) og vitamin D (600-800 IU) etter overgangsalderen. Det bremser utviklingen av beinskjørhet. En liter melk inneholder ca. 1000 mg kalsium, 1 barneskje tran inneholder 800 IU vitamin D.

Regelmessig mosjon, som å gå eller jogge, fremmer dannelsen av nytt beinvev og bedrer muskelmassen. All mosjon er nyttig. Det optimale er minst 30 minutter daglig 5 dager i uka.

Unngå røyking og større alkoholinntak.

Diskuter med legen din om det er behov for annen type medikamentell behandling.