Sporedannende bakterier - quiz
Sporedannende bakterier - det høres fryktelig sært ut... men det er kanskje noe du vil synes det er spennende å lære litt om?
Tor André Johannessen, lege
Sist oppdatert:
16. mai 2019
Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Lenkesamling
WARNING: No parser found for HTML node /div[1]/h3[1]/caption[1]
- De kan kapsle seg inn
- De kan danne sporer som uskadeliggjør antibiotika
- De kan "spore" seg selv til å vokse i gallopp
- De kan spore opp sårbare verter
Sporedannende bakterier har den egenskapen at de kan omgi seg med en beskyttende kokong, og den omgir de seg med om forholdene utenfor blir for tøffe (lite tilgang til næring). De kan herde sin bakterievegg slik at den tåler mye, og bakterien går i dvale bak denne veggen. Når omgivelsene blir gjestmilde igjen, vil dette vekke bakterien. I sin sporeform er altså bakterien uvirksom - den tåler mye mer, men må tilbake til sin sårbare form for å kunne påvirke omgivelsene (mangfoldiggjøre seg). Vi kan med andre ord si at sporeformen kun er til lagring og bevaring.
WARNING: No parser found for HTML node /div[2]/h3[1]/caption[1]
- De kan overleve koking
- De kan overleve nedfrysning til -273,15 ⁰C (det absolutte nullpunkt)
- De kan overleve uten næring
- De kan overleve i vakuum
- De tåler massiv UV- og gamma-stråling
- De kan overleve brutal kjemisk rengjøring
- De kan overleve i hundrevis, kanskje millioner av år
- Alle alternativene over er mulig for innkapslete bakterier
Nå er det slik at det finnes en rekke ulike bakterier som kan kapsle seg inn, og ikke alle klarer å overleve like godt. F.eks. brukes noen "snille" bakterier av denne sorten til å vurdere om medisinsk utstyr er godt nok desinfisert. Utstyret blir infisert med slike bakterier, forsvinner disse etter rengjøring er også uønskede, men mindre hardføre, bakterier borte. Er sporene borte, er rengjøringen tilstrekkelig. De tøffeste av spore-dannende bakterier regnes som de mest hardføre skapningene på vår planet!
WARNING: No parser found for HTML node /div[3]/h3[1]/caption[1]
- Ta tiden til hjelp
- Ved hjelp av laser
- Gir de gunstige vekstforhold
- Behandler dem som radioaktivt avfall, og graver dem ned.
Selv om de mest ekstreme sporedannende bakteriene tåler det meste, har de fleste sin akilleshel. De er mulige å bli kvitt, også i sin sporeform. Sporedannende bakterier finner vi i alle deler av verden. Forskere hevder å ha funnet sporer som er 40 millioner år gamle, så å vente på at de skal dø er ingen god løsning. Den enkleste måte å fjerne de på, er å gi de gode vekstforhold. Da åpner de sitt skall for å kunne formere seg, og kan igjen påvirkes av ytre forhold som antibiotika og rengjøringsprodukter.
WARNING: No parser found for HTML node /div[4]/h3[1]/caption[1]
- Antraks (miltbrann)
- Lepra (spedalskhet)
- Pest (f.eks. Svartedauen)
- MRSA (meticillinresistent Staphylococcus aureus)
Over er det kun en sporedannende bakterie, og det er bakterien bak antraks/miltbrann (Bacillus anthracis). Sporene er svært levedyktig og kan ligge inaktive i jordsmonnet i flere tiår for så å aktivere seg, og utløse sykdom hos mennesker og dyr. Sykdommen forekommer primært hos større planteetere, husdyr som storfe, sau og hest, men også hos ville dyr. I 2016 var det et større utbrudd i Jamalo-Nenetsk nordvest på den sibirske sletta i Russland med over 2300 døde reinsdyr og med over 90 smittede mennesker, og noen få dødsfall. Trolig var årsaken at miltbrann-bakterien lå som inaktive sporer i kadaver som permafrosten holdt frossne. En hetebølge tinet disse kadaverene, og bakterien reaktiverte seg og smittet beitende dyr. Samme år var det også et lite utbrudd blant storfe i Sverige.
WARNING: No parser found for HTML node /div[5]/h3[1]/caption[1]
- De rammer menn i stridsdyktig aller hardest
- De vil ramme nedslagsfeltet hardt, men i liten grad områdene rundt
- I våpendoser fører miltbrann til lungesvikt og død i løpet av 24 timer
- Det finnes ingen behandling eller beskyttelse mot miltbrann
Miltbrann er en sykdom med høy dødlighet, særlig om smitten pustes inn. Sykdommen spres ikke mellom mennesker med såkalt dråpesmitte, vi kan ikke smitte andre gjennom hoste og lignende. Det er støvet som spres som står for smitten. Den vanligste formen for smitte til mennesker er fra bakteriestøv i dyrepels, evt. fra infisert kjøtt. Om sykdommen brukes som biologisk våpen vil ikke infeksjonen spres i større grad gjennom mennesker som rømmer fra nedslagsfeltet, og angrepet vil ikke føre til en verdensomspennende pandemi. Det er mulig å behandle miltbrann, og det finnes vaksiner mot sykdommen. Problemet er om svært mange blir rammet til samme tid, sykdommen vil da overvelde behandlingsapparatet. Resultatet vil være en katastrofe: utilstrekkelighet til å behandle alle. Etter terrorangrepet mot World Trade Senter i 2001 spredte miltbrannbakterien en fykt for brev med hvitt pulver, heldigvis var det lureri og ufarlig i de fleste tilfellene.
WARNING: No parser found for HTML node /div[6]/h3[1]/caption[1]
- Aids
- Rabies
- Bulemi
- Botulisme
Bakterien Clostridium botulinum er en sporedannende bakterie, og sporer av denne forekommer i jordsmonn, søle og tarmkanalen hos fisk og dyr. Det som gjør denne bakterien farlig er ikke sporuleringen eller bakterien i seg selv. Om bakterieformen utsettes for oksygenfattige omgivelser (for eksempel innsiden av en hermetikk-boks) begynner den å danne et av de mest dødelige naturlige giftstoffer vi kjenner - botulinium-toksin. Fordi dette er en bakterie som kan sporulere (gjøre seg til spore) vil den tåle hygienetiltak normale bakterier ikke tåler. Da problemet er et giftstoff bakterien produserer vil ikke koking av maten gi noen beskyttelse. Botulisme-toksin er også produsert som biologisk våpen av flere nasjoner.
WARNING: No parser found for HTML node /div[7]/h3[1]/caption[1]
- Tuberkulose
- Meslinger
- Stivkrampe
- Rabies
Stivkrampe-bakterien (Clostridium tetani) finner vi også i jord og møkk. Bakterien er særlig å finne i avføring fra gressende dyr, f.eks. hest. Akkurat som sin nære slektning (botulisme-bakterien) produserer stivkrampe-bakterien, også kalt tetanus-bakterien, et giftstoff når den befinner seg i miljø med lite oksygen. På mennesker og dyr er denne bakterien særlig kjent for å vokse i områder med dårlig blodforsyning, f.eks. sår hvor det finnes mye dødt vev og fremmedlegemer. Toksinet stivkrampe-bakterien kan produsere virker lokalt på muskelnervene, og gir ofte som første symptom stivhet i kjevene og spasmer i ansiktsmuskulaturen. Dette kan gi inntrykk av at den syke ler, og har hevet øyebryn. Ikke la deg lure av dette lystige ytre, om giften først slipper til kan utfallet fort bli døden.
WARNING: No parser found for HTML node /div[8]/h3[1]/caption[1]
- .. ett år etter du sist ble vaksinert
- .. to år etter du sist ble vaksinert
- .. fem år etter du sist ble vaksinert
- .. ti år etter du sist ble vaksinert
Om man tråkker på spiker eller griser til sår, og det er lenge siden man sist ble vaksinert mot stivkrampe (mer enn 5 år siden), er det god behandling å vaksinere på nytt omgående. Dette vil hindre giftstoffene i å utøve sin effekt. Vaksinen består av en ufarliggjort variant av toksinet (toksin betyr giftstoff), og i vaksinasjonsprogrammet inngår stivkrampevaksinen. Den gis som en blandingsvaksine sammen med difteri, pertususs/kikhoste, polio og hemofilus influensa (DTP-IPV-Hib). Har du lyst til å sette deg enda bedre inn i temaet sproredannende bakterier, så kan du begynne kunnskapsjakten med denne artikkelen.