Bulimi - en oversikt

Hva er bulimi?

Bulimi, bulimia nervosa, defineres ved episoder med overspising som etterfølges av oppkast, faste, økt fysisk aktivitet eller bruk av medikamenter (avføringsmidler, vanndrivende medisiner eller stoffskiftestimulerende medisiner) for å redusere vekten, sammen med en sykelig frykt for overvekt. 

Tilstanden er vanligere enn anorexia nervosa (spisevegring). Sjansen for å få sykdommen i løpet av livet er trolig 1,5-3 prosent. Cirka 90 prosent av pasientene er kvinner i alderen 15 til 35 år, og debutalderen er ofte rundt 18-19 år. I følge en studie var det bare 6 prosent av dem med bulimi som søkte behandling i helsetjenesten. Tilstanden er underdiagnostisert. På 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet var det en liten økning i forekomsten, men det er tvilsomt om forekomsten har økt dramatisk i befolkningen. Tilstanden har fått mye omtale og er blitt mer synlig i helsetjenesten.

Symptomer

Årsaker

Årsaksforholdene er sammensatte, både biologiske, psykiske, sosiale og familiære faktorer spiller inn. Sykdommen har mange likhetstrekk med spisevegring, og en del har hatt spisevegring tidligere. Bulimi kan også forekomme samtidig med spisevegring. En teori om årsaken går ut på at utsulting utløser en sult som pasienten ikke makter å motstå, og dette fører til spiseorgier og bulimi. Tenningsreaksjonen på mat gjør at bulimi har noen fellestrekk med avhengighetstilstander som stoff- og alkoholmisbruk.

Faktorer som man har sett disponerer noe for sykdommen, er:

Diagnosen

Diagnosen er som regel lett å stille dersom pasienten og/eller pårørende forteller hvordan tilstanden arter seg. Dilemmaet er at det sjelden skjer. Pasienten føler ofte skam og selvforakt over sine problemer, og et fåtall søker lege.

Andre undersøkelser er nødvendig for å kartlegge om tilstanden har medført skader. Grundig kroppslig undersøkelse gjøres for å avdekke eventuelle komplikasjoner. Slike komplikasjoner er sjeldne, men de kan være krampetilstander, rytmeforstyrrelser i hjertet, svekket muskulatur. Vekten er ofte nær det normale, men bulimipasienter finnes i alle vektklasser. Uregelmessig menstruasjon er vanlig, men det forekommer ikke så ofte som ved spisevegring. Dårlig tannstatus og forstørrelse av spyttkjertlene som følge av brekninger, kan finnes hos noen. Magesmerter og forstoppelse er vanlig.

Forstyrrelser i blodets saltinnhold på grunn av oppkast er ikke uvanlig.

Ved begrunnet mistanke om spiseforstyrrelser bør barn og unge bli henvist til spesialisthelsetjenesten så raskt som mulig. Pasienten henvises til psykisk helsevern.

Dersom vekten er faretruende lav, eller dersom det er tegn til komplikasjoner, kan det være nødvendig med innleggelse på sykehus til medisinsk undersøkelse og behandling.

Behandling

Pakkeforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge er innført i Norge.

Formålet med behandlingen er å bidra til selvstendighetsutvikling, økt selvtillit og sunn selvhevdelse. Behandlingen skal også bidra til å redusere overdrevent kontrollbehov og erstatte det med en mer fleksibel kontroll. Informasjon om tilstanden står derfor sentralt. Det er fornuftig å innstille seg på at behandlingen kan ta tid.

Det anbefales å lage en individuell plan for ernæring og måltid. Målsetningen er å stabilisere vekten og sikre et variert næringsinntak. Planen bør lages i et nært samarbeid mellom pasient og behandler, og tilpasses det kostholdet og den måltidsrytmen som er naturlig for pasienten. Matvarer som pasienten forbinder med oppkastperiodene, kan gjerne unngås i starten, og eventuelt innføres gradvis etter som kontrollen bedres. 

Kognitiv atferdsterapi er den psykoterapeutiske metoden som har best effekt. Metoden går i korte trekk ut på å kartlegge negative, problemskapende tankemønstre, øke bevisstheten om at disse eksisterer, og forsøke å endre dem i et samarbeid mellom pasient og lege/psykolog. Samtalegrupper i interesseforeninger for spiseforstyrrelser kan være nyttig for mange (se under).

Moderne antidepressive medikamenter som SSRI'er (selektiv serotonin reopptakshemmer) og SNRI'er (serotinin-noradrenalin reopptakshemmer) har positiv effekt hos en del, særlig ved dominerende depressive trekk. Slike midler kan være et tillegg til kognitiv terapi eller et alternativ til kognitiv terapi dersom slik behandling ikke er tilgjengelig.

Prognose

Tilstanden har et svingende forløp med tendens til tilbakefall etter gode perioder. En del kan skifte mellom tilstandene bulimi og spisevegring.

Best prognose har de som har kort sykehistorie, ung alder ved start, gode økonomiske og sosiale forhold og fravær av alkoholisme i familien. Behandling bedrer prognosen, men spontan bedring er heller ikke uvanlig. Studier viser at 45 prosent til 75 prosent er friske etter seks år, mens 23 prosent har et mer langvarig forløp.

Ved samtidig alkoholmisbruk er prognosen dårligere. Det samme gjelder ved selvmordsforsøk og vedvarende depresjon. I oppfølgingsstudier viser det seg at mange fortsatt har avvikende spisemønster, og en del lider av depresjoner. Det er usikkert hvor stor tilbakefallsprosenten er, og hvor mange som får spisevegring. Mange klarer seg bra i arbeidslivet og under utdanning.

Kroppslige komplikasjoner som følge av brekninger, kan oppstå: Kramper, rytmeforstyrrelser i hjertet, svekket muskulatur og tannråte. Forstyrrelse av saltbalansen i blodet er vanlig, og krever jevnlige kontroller i perioder med oppkast.