Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Tankefull jente

Transkjønnethet - hva er det?

NHI.no

P Benestad E, Thesen J, et.al. Helsevesenet svikter transpersoner. Tidsskr Nor Legeforen 2017. 

Overskriften "Født i feil kropp" er hyppig brukt når mediene forteller historien om transkjønnete. Trolig er det en forenklet beskrivelse. Men hva er transseksuell, transperson eller transkjønnethet - og hva med begrepet «kjønnsinkongruens»?

Les vårt intervju med Esben Esther Pirelli Benestad (bildet) som forklarer begrepene, forteller om behandling, utfordringer og muligheter for transkjønnete.

Benestad er lege, spesialist i klinisk sexologi og professor i sexologi i Agder – og er åpen transperson.

- Trans betyr tvers over - andre siden. Transkjønnet betyr at det er manglende samsvar med det kjønnet man er tildelt ved fødselen og selvopplevd kjønn, sier Pirelli Benestad.

Kjønn tildelt ved fødselen er basert på ytre kjønnsorgan, altså: en person med kvinnelig kroppslig kjønn kan oppleve å ha en mannlig kjønnsidentitet.

Diagnosen har tidligere blitt kalt for kjønnsidentitetsforstyrrelse eller GID (av engelsk: Gender Identity Disorder).

Verdens helseorganisasjonen (WHO) har i lengre tid arbeidet med en revidering av de internasjonale diagnosemanualene. I dette arbeidet er «transseksualisme» og «transgender» fjernet og erstattet med en samlediagnosen «kjønnsinkongruens», som betyr manglende samsvar mellom det biologiske og opplevde kjønnet.

I det gamle internasjonale diagnosesystemet, ICD-10, hørte transseksualisme til under psykiske lidelser. Men i mai 2018 kom den nye versjonen ICD-11, der diagnosen er flyttet til et nytt kapittel knyttet til seksuell helse.

Kjønnsinkongruens

I artikkelen "Helsevesenet svikter transpersoner"

 i Tidsskrift for Norske Legeforening avklarer nettopp P. Benestad med kolleger begrepene knyttet til trans:

"Trans er et samleuttrykk som benyttes når vi omtaler personer som opplever manglende samsvar mellom kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og det juridiske kjønnet som personen fikk tildelt ved fødsel. Dette er ingen ensartet gruppe, og uttrykket omfatter personer som selv beskriver seg som transperson eller transkjønnet, personer med diagnosen transseksualisme og personer som har forskjellige kjønnsuttrykk og eventuelt veksler mellom disse."

Videre rydder Benestad opp i andre begreper:

• Kjønnsidentitet er en persons indre opplevelse av å være kvinne, mann, både kvinne og mann, transperson noe annet eller ingen av delene

• Kjønnsinkongruens viser til opplevelsen av manglende samsvar mellom egen kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og det kjønnet man ble tillagt ved fødselen

• Kjønnsdysfori betegner ubehag forårsaket av manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og det kjønnet man ble tillagt ved fødselen

• Seksuell helse kan defineres som fysisk, mental og sosial velvære relatert til kjønn og seksualitet. Seksualitet omfatter følelser, tanker og handlinger, i tillegg til det fysiologiske og fysiske

«Den subjektive opplevelsen av å være kvinne, mann, både kvinne og mann, noe tredje eller ingen av delene, beskrives som vår kjønnsidentitet. Når denne identiteten er inkongruent med kjønnet tillagt ved fødselen, skaper det en smerte, gjerne omtalt som kjønnsdysfori. Denne dysforien skaper uhelse og skulle dermed være et prioritert mål for ethvert helsevesen», skriver forfatterne.

Begreper – hva betyr hva

- Når er det mennesket selv kjenner at det er transkjønnet?

- Mitt inntrykk og erfaring etter å ha møtt mange med disse kvalitetene, er at for de fleste melder kjønnsorienteringen seg veldig tydelig og sterkt allerede før barnet er tre år, sier Benestad.

- Jeg opplever at barn under tre år er forbausende sikker rundt sin opplevelse av kjønn. De sier de er en gutt, selv om de ble oppfattet som jente ved fødselen.

- Men andre igjen kan oppdage det senere. Kanskje kan de som har talent for heteroseksualitet, har penis, tiltrekkes jenter, synes det er gøy med biler – stadig får bekreftelse på at de er gutt. Vedkommende kan ha mange talent som passer med å være gutt, men så er det likevel noe som skurrer og som passer med å være kjønnsinkongruent. Denne gruppa har gjerne mindre behov for kroppsjusteringer og/eller de bruker lengre tid på å komme fram til en anerkjennelse av egen identitet, sier Benestad.

Sexologen får stadig henvendelser fra foreldre: Hva gjør vi med lille Ole som vil gå i kjole?

- Da pleier jeg å svare: Ikke si nei til barnet. All forskning tilsier at det er klokt å la barnet få te seg som det vil, ta på kjole om han vil det, da går det mye bedre. Det finnes ingen behandling som kan endre denne oppfatningen barnet har av seg selv.

Benestad forteller at egenopplevelsen av å være trans er ulik. Noen ser på benevnelsen som en hedersbetegnelse, andre synes det er helt forferdelig.

- At transkjønnethet er blitt sett på som en psykiatrisk diagnose, er en katastrofe, sier hen.

Det faktum at transdiagnosen er blitt flyttet fra mentale forstyrrelser til «tilstander i relasjon til seksuell helse» i den nye diagnosemanualen, mener Benestad er storartet.

- Og nå må vi se framover. Men likevel: fram til juni 2018 ble altså transkjønnethet sett på som en mental forstyrrelse, minner hen. - Når vi nå ikke lenger er mentalt forstyrret, betyr det nødvendigvis at vi aldri har vært det.

Når starter det?

Benestad sier det finnes mange eksempler på at det å være trans/kjønnsinkongruent går helt bra.

- Kjoler er ikke farlige, dette er det viktig å kommunisere til foreldrene. Kjoler er ikke farlige enten om de er på kroppen eller i skapet. Men Ole i kjole er så skummelt for mange, og folk blir redde. Foreldre må vite at det å være trans/kjønnsinkongruent er høyst forenelig med å ha gode liv, for alle ønsker gode liv for sine barn, sier hen.

Derfor forsøker Benestad å minske stresset rundt transbegrepet ved å ordlegge seg:

- Jeg bruker ord som transbegavede eller å ha transtalent. For tenk på dette: Hva er det som er så vanskelig med å være transkjønnet? Det er minoritetsstresset, det å tilhøre et lite mindretall. At transkjønnethet blir koblet til psykiatri øker stresset – at lengslene dine blir gjort til en mental forstyrrelse.

- Å ha kroppsdysfori eller kroppssubehag er ikke bra. Og vi må forsøke å minimere ubehaget. Dette handler også om tilhørighet. Tilhørighet oppstår når andre oppfatter deg slik du oppfatter deg selv, sier hen.

Benestad mener at at de som får kle seg og te seg som de vil som barn, får bedre tid til å kjenne etter og til å håndtere dette.

- De slipper å stresse. De skulle ikke vært operert i går. De slipper også dermed å sloss, slipper å stresse med å flytte verden.

Benestad forteller at ubehandlet er dette en dødelig tilstand, selvmordstallene er store. Men med støtte, hjelp og behandling går det bra.

- Om man blir godt ivaretatt og imøtekommet, er det å være trans forenlig med svært gode liv. Og da er familien den aller viktigste støttespilleren. Når et talent ønskes velkommen, blir det en begavelse, sier hen.

- Den gruppen som har hatt dette på agendaen, er sexologer, psykiatrien har lite kunnskap om dette. Derfor er det sexolog som blir rett adresse når noen søker hjelp. Det er de som kan noe om dette, mener Benestad.

Et godt liv som trans

Man finner ingen spesiell påvirkning etter fødselen som påvirker kjønnsopplevelsen. Det etablerer seg i fosterlivet.

- Dette er det forsket på: Ser man på hjernen til transfolk og hjernen til andre, ser man at hjernen til transer/kjønnsinkongruente avviker noe, forteller Benestad.

- En transhjerne ligger i feltet mellom en vanlig kvinnehjerne og vanlig mannehjerne. Utover dette, finner man ingen forskjeller. Å være transkjønnet er en normalvariant av en nevrobiologisk tilstand, sier hen.

Årsaken til transkjønnethet

I Norge er det kun Rikshospitalet som utfører behandling av personer med transseksualisme.

Rikshospitalet har altså landsfunksjon for utredning og behandling. Man blir henvist fra psykolog eller psykiater til seksjon for transseksualisme som utfører videre utredning og behandling.

Benestad forteller at behandlingen for transkjønnede er tredelt:

- Det første man kan gjør er å søke pubertetstopp – dette er 100 prosent reversibelt. Så står man på dette noen år og ser om man fremdeles føler det samme rundt sin kjønnsidentitet.

Pubertetsstopp kalles GnRH-blokkade (kjemisk kastrasjon) og kan utsette puberteten hos unge pasienter under 16 år.

- Deretter kan man få behandling med kjønnshormoner - som er delvis reversibelt. Da må man være over 16 år, forteller hen.

Den siste mulige behandlingen er kjønnsbekreftende kirurgi – som ikke er reversibelt.

Behandling

- De som ønsker kirurgi, ønsker å få kroppen mest mulig i samsvar med den andre kjønnsmajoriteten. De gjør kirurgiske inngrep så kroppen samsvarer med det man føler at man er. Tidligere har man kunnet skifte juridisk kjønn først etter gjennomført kirurgi - etter en full kjønnsovergang - slik er det ikke lenger, forteller Benestad.

Frem til juni 2016 var det krav om gjennomført kirurgi - etter en full kjønnsovergang - for å få tillatelse til kjønnsendring i Folkeregisteret. Nå er en egenerklæring til registeret tilstrekkelig.

I 2017 har mer enn 700 personer bestemt eget juridisk kjønn, uavhengig av kjønn tildelt ved fødselen og uavhengig av justeringer på kroppen.

- Når systemet gir deg mulighet til å endre kjønn, gjør nok mange det. Men det er også noen som ikke ønsker kirurgi.

- Vi ser et økende antall gravide menn. Altså de som ble tildelt kvinnekjønn, har gjort en subjektiv overgang, endret juridisk kjønn, men ikke endret kjønnsorganene sine, forteller Benestad.