Hopp til innhold
NHI.no
Annonse

Umulig å vite når det kommer mer

Noe av det som er utfordrende med Marfans syndrom, er at det er umulig å vite når det kommer mer.
- Jeg har lært meg å koble bort kroppen. Jeg tar ikke signaler på alvor. "Det er sikkert ikke noe alvorlig. Det går sikkert over av seg selv", tenker jeg. Som barn brakk jeg en tå, men sa ingenting til noen. Jeg lever inne i hodet mitt, med tankene mine. Men i 2013 kjente jeg på at noe ikke var som det skulle. Jeg gikk til fastlegen hver måned, fra januar, uten at hun fulgte opp. I mai sa svigersønnen min at jeg måtte be om å få tatt en CRP. Det ble gjort, og den var så høy at jeg øyeblikkelig ble innlagt på sykehuset. Jeg hadde fått endokarditt, en alvorlig tilstand som du ikke bør få når du har kunstig hjerteklaff. Dersom legen hadde fulgt meg opp ordentlig, hadde det kanskje ikke rukket å bli så alvorlig, sier Setsaas.

Annonse

Etter den hendelsen, skiftet hun fastlege.

- Min nye fastlege måler alltid blodtrykk, tar ofte blodprøver, og sjekker heller før enn siden. Det er kjempeviktig å ha et hjelpeapparat som kan hjelpe, sier hun.

Trening er viktig, men oppleves ofte som nedslående.
- Du ser ikke fremgang, slik andre med normalt bindevev gjør. Du skal ikke trene for mye, men bør trene nok. Statiske styrkeøvelser er ikke bra. Yoga og pilates utgår derfor. Styrke kan man trene – om man bruker lette vekter og gjør mange repetisjoner. Å gå, sykle og svømme er bra. Vi bør ikke tøye for mye. Det er ikke bra når leddene er overbøyelige. For noen år siden hadde jeg en dyktig fysioterapeut som påpekte at trening var ferskvare. Jeg må gjøre øvelsene hver dag. Det jeg gjorde for to dager siden, hjelper meg ikke i dag, sier Setsaas.

Annonse
Annonse