Å leve med forsinket søvnfasesyndrom: Diagnosen

Tidlig på 2000-tallet så han et foredrag om forsinket søvnfasesyndrom. Han var ikke i tvil om at det var det han hadde. Det var på tide å få noen svar. For å få vite mer tok han kontakt med Søvnforeningen og fikk råd og informasjon fra dem. Deretter tok han kontakt med nevrolog Per Egil Hesla på Colosseumklinikken og fikk time der.

- Det var fantastisk å møte en lege som forsto hva det var. Endelig hadde jeg noe å slå i bordet med til alle de som sa at jeg skulle ta meg sammen. Det var litt slitsomt å komme seg inn til timen ettersom den var på formiddagen, men jeg klarte det, sier Stian.

Blant behandlingene han har forsøkt, er lysbehandling, melatonin og flere typer sovemedisin.

- Rohypnol virket en stund. Da det ikke virket lenger, var det ikke noen hensikt i å prøve det mer. Lysbehandling ble vanskelig å få til på en strukturert måte. En stund virket melatonin veldig bra. Jeg våknet grytidlig. Etter en måned gikk jeg tom for tabletter. Det tok tre uker før jeg fikk kjøpt en ny boks. Da virket de ikke lenger. Kanskje ville de virket lenger dersom jeg hadde fått påfyll med en gang, sier han.

I en periode opplevde han det som veldig nyttig å få hjelp fra coach. Det gjorde at han klarte å stå opp tidligere.

- For min del tror jeg at det sitter mye i hodet. Døgnrytmen har låst seg, rett og slett. I og med at coachen kunne løse det opp, er spørsmålet: Blir man deprimert av å ha forsinket søvnfasesyndrom, eller får man forsinket søvnfasesyndrom av å være deprimert? Jeg ble deprimert fordi det skjedde noe konkret som det aldri ble gjort noe med. Miljøet hjemme var heller ikke bra.