Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

idrett

Anabole steroider

Bloddoping

Doping og skadevirkninger

Doping

Prestasjonsfrem. midler og idrett

Androgene-anabole steroider (AAS) og vold

Androgene-anabole steroider og vold

Misbruk av veksthormoner

Dopingtatt - men ikke nødvendigvis juksemaker

Gendoping

Vil du vite mer

NHI.no

Gendoping er definert som ikke-terapeutisk bruk av celler, gener, genetiske elementer eller modulering av genekspresjon som gir muligheter for å øke utøvers yteevne.

I likhet med andre dopingmidler er gendoping i utgangspunktet resultat av medisinsk forskning som er satt i gang for å finne behandling for ulike sykdommer. Kanskje kan genterapi i fremtiden helbrede immunsviktsykdommer, muskelsykdommer, enkelte blødersykdommer, Parkinsons sykdom, cystisk fibrose, enkelte krefttyper og andre alvorlige sykdommer.

Men det er ikke bare de som er opptatt av å helbrede alvorlige sykdommer, som har fått øynene opp for genterapi. Også enkelte unge, friske idrettsutøvere er interesserte i å prøve genterapi - eller rettere sagt gendoping. World Anti-Doping Agency (WADA) så tidlig at genterapi ville bli interessant for uærlige idrettsutøvere. Derfor kom gendoping inn på dopinglista allerede i 2003.

Man har lenge vært klar over at gendoping vil komme og at det vil bli en stor utfordring å påvise denne avanserte formen for doping. Per i dag fremtrer gener for EPO, humant veksthormon og ulike vekstfaktorer, gener for utholdenhet og andre som svært aktuelle å benytte innen gendoping, og flere vil sikkert komme, skriver Antidoping Norge på sine hjemmesider.

Tidlig på dopinglista

I 1998 ble det publisert en studie der tema var om genterapi kunne forebygge tap av muskelfunksjoner forbundet med enkelte muskelsykdommer. Studien ble publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences (USA). Denne studien viste at ved å tilføre mus gener med såkalt "insuline-like growth factor 1" (IGF1) i muskelfiber, førte det i snitt til 15 prosents økning av muskelmassen og 14 prosents økning av styrken. Ved hjelp av trening alene kan musene oppnå en vekst på 23 prosent. Med både trening og tilført IGF1-gen vokste musklene med 32 prosent.

Øker muskelveksten med 9 prosent

Ifølge et intervju Science News har hatt med en av forskerne bak denne studien, får han fortsatt telefoner og e-poster fra mennesker som trygler ham om å helbrede dem fra muskelsykdommer eller aldersbetinget muskelreduksjon ved hjelp av genterapi. Men han får også en rekke telefoner fra friske mennesker - sprintere, styrkeløftere og andre idrettsutøvere og trenere som ønsker å bruke teknologien for å forbedre egne prestasjoner.

Med gendoping behøver ikke utøverne lenger å tilføre dopet jevnlig, i stedet kan de sprøyte inn et gen som sørger for at produksjonen av de ønskede stoffene fortsetter å skje i kroppen. Det kan for eksempel være et gen som produserer EPO (et kjent dopingmiddel). Når genet er på plass, vil kroppen selv sørge for å produsere ekstra EPO (som jo egentlig er et naturlig forekommende stoff i kroppen).

Mange vil prøve gendoping

Men ifølge overlege Per Wiik Johansen, tidligere medisinsk sjef i Antidoping Norge, har de færreste idrettsutøvere nok bakgrunnskunnskap til at de fullt ut forstår den helsemessige risikoen ved gendoping. Noen av helserisikoene er i følge hans artikkel 

  fare for nydannelse av sykdomsfremkallende virus. En vanlig metode som brukes for å overføre gen, er gjennom å bruke et virus der smittestoffene er fjernet, og det ønskede genet er tilsatt. Viruset transporterer de nye genene inn i de riktige cellene, og de nye genene begynner straks å produsere de proteinene og enzymene de er skapt for å lage. Det er der faren for nydannelse av virus kommer inn i bildet. En annen fare kan være at viruset har tatt opp mye kjemikalier fra produksjonsprosessen. Ytterligere farer er økt risiko for svulstutvikling, hjerneslag, hjerteinfarkt, og mindre alvorlige bivirkninger som vil gi influensalignende symptomer. Wiik Johansen understreker i sin artikkel at bivirkninger vil avhenge av hva slags gen som er tilført. Det påpekes også at gendoping er vanskelig å reversere, vanskelig å kontrollere, og at bivirkningene kan være langvarige.

Kan ha en rekke farlige bivirkninger

Et forsøk som ofte blir trukket frem både som eksempel på genterapiens effekt og bivirkninger, ble utført ved Hospital Necker i Paris i 2000. 11 gutter som led av alvorlig kombinert immunsvikt (SCID), ble behandlet med genterapi. Behandlingen virket som planlagt - guttene fikk aktivisert immunforsvaret sitt - og forskerne jublet. I ettertid har det vist seg at bivirkningene var alvorlige. Tre av guttene har så langt utviklet leukemi/blodkreft.

Et annet forsøk som det ofte blir referert til, ble publisert i fagtidsskriftet "Blood" i mai 2004. I dette forsøket fikk 16 aper innsatt gen for å øke egenproduksjonen av EPO (røde blodceller). Forsøket viste at dette var svært effektivt, apene produserte atskillig mer røde blodlegemener/EPO enn de gjorde på naturlig vis. Men noen av apene utviklet så alvorlig anemi at de ikke kunne overleve uten blodoverføring. Årsaken til denne reaksjonen var at apenes immunsystem ikke bare kvittet seg med overproduksjonen av EPO, de kvittet seg også med den naturlige produksjonen.

Utviklet leukemi

Ennå tror man altså ikke at gendoping er tatt i bruk. Det finnes ingen dokumenterte tilfeller. Teknikkene for genoverføring eksisterer, så mulig­heten for gendoping er der, men metodene er uferdige, og helserisikoen er høy, så man tror ikke dette er utbredt per i dag. Utviklingen av gendoping vil mest sannsynlig følge utviklingen innen genterapi, som er den medisinske siden av dette.

Gendoping vil være å gjøre «genterapi» på unge, friske ­individer, og må således ses på som moralsk forkastelig. Man setter inn gener som produserer ønskede stoffer i kroppen (EPO, veksthormon, vekstfaktorer etc.), gjerne i muskelceller da muskulatur er et stort og lett tilgjengelig organ, og utøveren slipper da å innta disse stoffene i sprøyteform eller som ­tabletter. Det sier seg selv at potensialet innen doping er enormt. 

Foreløpig ser det ut som om de fleste er enige om at det vil bli svært vanskelig å spore utøvere som benytter seg av gendoping. Men flere av WADAs eksperter tror det vil bli mulig gjennom indirekte metoder som for eksempel blodprøveanalyser, å skanne kroppen for uvanlige geneffekter, eller gjennom å spore effekten et nytt gen kan ha på andre gener i kroppen. WADA sponser flere ulike forskningsprosjekter som har som formål å spore gendoping, og de advarer de som tenker på å prøve det. - De som tror at det ikke kan spores, vil få seg en overraskelse.

Men selv om man begynner å få slike tester på plass som kan avsløre gendoping, venter enda større utfordringer. Ved hjelp av såkalt genredigering kan det lages målrettede mutasjoner i cellenes arvestoff. Noe som med dagens metoder er tilnærmet umulig å avsløre. Imidlertid vil Wada ved større idrettsarrangementer som OL, sørge for at blodprøver av utøvere lagres for å kunne analyseres på et senere tidspunkt når metodene er på plass.

La oss håpe at trening og idrett også i fremtiden i første rekke vil dreie seg om sunne verdier, hardt arbeid og sterke viljer.

Gendoping: Tidlig på dopinglista

Vil du vite mer