Dissosiative lidelser: PNES

Dissosiative lidelser grupperes i flere varianter, og dissosiasjon innebærer først og fremst en manglende kobling. Det kan være en manglende kobling mellom symptomer og årsak, vilje og funksjon (f.eks. manglende gangfunksjon selv om fysikken fungerer som den skal) eller multiple personligheter (de ulike personlighetene er ikke knyttet sammen på normalt vis).

Dette dokumentet er først og fremst rettet mot de som er rammet av "PNES" (psykogene ikke-epileptiske anfall) og tilstander med lammelser og følelsesforstyrrelse av ikke organisk årsak.

Har man fått stilt diagnosen dissosiativ lidelse skal det være gjort grundige medisinske undersøkelser som utelukker at plagene skyldes annen sykdom. Ofte er en rekke undersøkelser nødvendig før diagnosen blir stilt, og denne prosessen kan være tidkrevende. Dissosiativ sykdom kan være vanskelig å bli kvitt, men de fleste lærer seg å leve med sykdommen og har god livskvalitet.

Symptomer

Dissosiasjon kan arte seg på mange vis, men gir ofte symptomer som minner om de man normalt ser i forbindelse med nevrologisk sykdom. Det vanligste er anfall som ligner epilepsi, men dissosiative lidelser kan også gjøre at man mistenker multippel sklerose, hjertesykdom, migrene og mange andre tilstander. Tilstanden kan f.eks. presentere seg i form av blindhet, stumhet, døvhet, lammelser, tap av følelse, hukommelsestap, svelgevansker og vansker med å gå. Dissosiative lidelser rammer ofte plutselig. Man klassifiserer lidelsen som en psykisk sykdom som trolig utløses av belastende livshendelser, problemer/konflikter som oppleves som «uløselige» og «uutholdelige» eller av forstyrrede relasjoner til andre mennesker.

Noen ganger blir diagnosen først mistenkt når den først antatte sykdommen ikke reagerer normalt på behandling. Symptomene pasienten fremviser tilsvarer ofte hans/hennes forestilling om hvordan en kroppslig lidelse manifesterer seg, men medisinske undersøkelser og utredninger vil som regel kunne avkrefte denne diagnosen (f.eks. epilepsi). Ved diagnosen dissosiasjon er prosessen som fremkaller symptomene ubevisst (ikke viljestyrt), og det er dette som er selve kjernen i sykdomsmekanismen. Dette dreier seg ikke om bevisste handlinger eller simulering («fake»).

Psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES)

PNES er den vanligste formen for dissosiativ sykdom. Symptomene ligner de man ser ved epilepsi, men grundige undersøkelser viser at anfallene ikke er ekte epilepsi. For eksempel viser målinger av elektriske spenninger i hjernen (EEG) mønstre som ikke er forenelig med epilepsi.

Samspillet mellom underbevisste tanker og kroppen er komplisert. Placebo-effekten er et eksempel på dette: opplever man at man får god behandling føler man seg bedre - uavhengig av om behandlingen har noen reell effekt. Det er troen på behandlingen som skaper effekten. På samme måte kan også bli lurt til å tro at vi er syke, og det er troen på sykdommen som fremkaller symptomene (nocebo-effekten).

Årsaker

Underliggende årsaker til dissosiativ sykdom kan være svært forskjellige. De kan henge sammen med at man har uheldige måter å takle stress på. I andre tilfeller kan det skyldes tidligere traumatiske opplevelser, eventuelt psykiske belastninger over tid. Som regel finner man en utløsende hendelse. Hendelsen kan være av alvorlig karakter, men den kan også ha et tilsynelatende uskyldig preg (hendelsen aktualisere tidligere traumatiske opplevelser eller konflikter).

Ved dissosiasjon kan man hos en del pasienter finne små hjerneskader/strukturelle endringer i hjernen. Betydningen av disse er usikker. De fleste eksperter på sykdommen er enige om at den skyldes et samspill mellom somatiske ("kroppslige"), psykologiske ("mentale") og sosiale faktorer.

Den konkrete årsaken til dissosiasjon er ikke helt forstått, men vi vet hvordan tilstanden best kan behandles.

Hjernen lurer kroppen

Ved dissosiasjon kjenner man på symptomer som ikke skyldes den tradisjonelle årsaken. Dette betyr at det ikke ligger en strukturell skade i nervesystemet bak at en funksjon svikter eller blir ikke tilgjengelig. Man kan forestille seg at kroppen plutselig «glemmer» hva som må til for å utføre komplekse funksjoner, som for eksempel å gå. For å gå kreves at mange muskler blir aktivert i rett rekkefølge, balansen og koordinasjon må være på plass - og øynene må følge med hvor foten settes. Disse prosessene skjer vanligvis ubevisst, og ved dissosiasjon må i en del tilfeller gangfunksjonen, eller andre muskelfunksjoner, trenes opp på nytt. Ved symptomer som redusert følelse kan det være nok å få informasjon om at det ikke ligger alvorlig sykdom bak, som f eks kreft, for å kunne leve godt med sykdommen.

Selv om diagnosen har et annet navn enn først antatt, betyr ikke det at den er mindre alvorlig. Dissosiasjon gir i mange tilfeller en større begrensning på livskvaliteten enn annen sykdom. Kjemper man mot en sykdom som få forstår, må man ofte klare seg uten den støtten man egentlig trenger. Skal man bli kvitt dissosiasjon kreves det ofte stor egeninnsats. Dette er vanskelig, særlig om man har tvil om at diagnosen er rett i utgangspunktet.

Dissosiasjon er en sykdom, det er ikke noe pasienten "finner på". Symptomer og anfallene er reelle, og legger minst like stor begrensning på pasienten som andre sykdommer og epileptiske anfall , de har f.eks. en større tendens til å oppstå i upassende situasjoner. Det er behandlingen av sykdommene som er ulik, ikke alvorlighetsgraden. Fordelen med dissosiasjon og PNES er at riktig behandling er mer skånsom, og sjansen til å bli kvitt sykdommen er langt større når det ikke foreligger noen organisk skade. Epilepsi lar seg i liten grad håndtere uten medisiner med potensielle bivirkninger, og er en diagnose som kan ha irreversible følger for livskvaliteten. I så henseende er dissosiasjon en diagnose som innebærer et stort potensiale for bedring. For å unngå at sykdommen igjen får fotfeste, er det ofte nødvendig med langvarig oppfølging.

Behandling

Mange er redde for å ikke bli trodd, eller for å bli anklaget for å simulere sykdom. Derfor er det veldig viktig at både terapeut og pasient er klar over at dissosiasjon ikke skyldes bevisste handlinger. Symptomene er uttrykk for sykdom, men ikke den sykdommen symptomene først ga mistanke om.

Symptomene som lammelser, følelsesforstyrrelse eller krampeanfall er både skremmende og ubehagelige, særlig om man er plaget med voldsomme anfall. Det kan være hjelp i å tenke på at symptomene er kroppen sin måte å si i fra på - nok er nok!

Følelsesmessige påkjenninger arter seg på ulikt vis hos alle. Noen får vondt i hodet, noen får vondt i magen og andre utviser dissosiative symptom som kramper.

I det man aksepterer at det er uheldige, dels underbevisste tankemønster som opprettholder dissosiasjon, er man mye bedre rustet til å bli kvitt plagene. Klarer man så å avdekke hva som har utløst symptomene, f.eks. kramper, har man et enda bedre utgangspunkt for behandlingen. Man må lære seg å kjenne sykdommen, og legge til rette for å kunne motarbeide den. For eksempel kan pasienter med PNES lære seg pusteteknikker som kan stanse et anfall før det bryter ut.

Dissosiasjon kan arte seg på så mange måter at det er vanskelig å gi en behandlingsplan som er riktig for alle. God behandling forutsetter at den syke kartlegger utløsende faktorer og mulige årsaker til plagene sammen med terapeuten. Det krever ofte en nevrolog å stille diagnosen dissosiasjon, men det er psykolog eller psykiater som har mest kompetanse på behandlingen. I de fleste tilfeller er ikke medikamentell behandling nødvendig.

Skal man bli bedre er det nødvendig å akseptere diagnosen og ta imot behandling. Jo raskere man kommer i gang med riktig behandling, jo mindre er sjansen for utvikling av et vedvarende forløp eller for tilbakefall.

Prognose

De fleste, cirka tre av fire, blir kvitt sine plager. Sykdommen er lettest å behandle hos barn, og det er lettere å behandle sykdom om riktig diagnose ble satt tidlig i sykdomsforløpet. Feilaktig behandling med medisiner eller kirurgi kan gjøre skade i seg selv, og forsinker det som er den riktige behandling. Jo lengre tid det tar før riktig behandling blir gitt, jo vanskeligere blir tilstanden å behandle.

Skal man få bukt med sykdommen er det viktig at behandler og pasient samarbeider godt, og at de har en felles forståelse av plagene.