Symptomer og tegn ved panikkangst

Panikklidelse

Et panikkanfall er en plutselig følelse av intens frykt, og mange føler det som om de skal dø. Andre blir vettskremte og tror de har fått et hjerteatakk eller et krampeanfall. Typisk for panikklidelse er at anfallene kommer igjen og igjen, og det utvikles en økende og vedvarende bekymring for nye anfall.

Panikkanfall kan komme helt ut av det blå, eller når du føler deg engstelig i en situasjon eller hver gang du opplever en bestemt situasjon, for eksempel det å snakke i en forsamling.

Du vil vanligvis ha flere symptomer under et panikkanfall. Men du behøver ikke å få alle symptomene ved hvert anfall. Og symptomene kan skifte fra et anfall til det neste. Symptomene ved et panikkanfall er lik dem som du føler i en skremmende situasjon. Hos noen mennesker utløses symptomene av dyp og voldsom pusting kalt hyperventilasjon.

Anfallsstart

Panikkanfall kommer vanligvis raskt. Symptomene er gjerne på sitt verste etter omtrent 10 minutter. Anfallene varer som oftest bare noen få minutter, men det føles mye lengre. Mange mennesker som har et panikkanfall, havner på sykehus fordi man tror det kan være et hjerteanfall, et astmaanfall eller en annen alvorlig sykdom. Mennesker som ikke får diagnostisert tilstanden, ender opp igjen og igjen på sykehuset eller på legevakten.

Diagnosen

Ofte er sykehistorien så typisk at legen kan stille diagnosen uten å ta andre tester. Men noen ganger tar legen blodprøver, kontrollerer hjertet ditt, tar EKG. Dette er prøver legen tar for å utelukke andre sykdommer. Legen vil spørre deg om du er bekymret for å få nye anfall, fordi dette er et av hovedtrekkene ved tilstanden. Dersom legen ikke finner noe annet galt med deg, er det svært sannsynlig at du har panikklidelse.

Om du ikke får behandling for panikklidelse, kan tilstanden din bli verre. Det blir stadig vanskeligere for deg å gjøre hverdagslige ting som å handle. Du kan utvikle agorafobi - en tilstand der du er redd for situasjoner hvor det er vanskelig å stikke seg vekk eller rømme, og angst for angsten kan skape en ond spiral som skaper stadig flere slike situasjoner som gjør at man blir engstelig.

Tilstanden kan for mange pasienter være nærmest invalidiserende, med hyppige sykefravær og stadige innleggelser eller nye undersøkelser.

Symptomer ved panikkanfall

Her er eksempler på symptomer du kan få under et panikkanfall:

Hjertebank. Hjertet slår veldig fort og hardt. Eller du merker at hjertet hopper over et hjerteslag. Dette starter som regel med økt fokus på egne hjerteslag. Fokuset på hjerteslagene får de til å oppleves som unormalt sterke, dette starter en angst som bl.a. gjennom økt frigjøring av hormonet adrenalin (flykt eller sloss - hormonet) faktisk får hjertet til å jobbe hardere, og den første opplevelsen av uro for hjerteproblemer blir ytterligere forsterket. 

Svimmelhet. Du føler deg svimmel fordi noe av blodet som vanligvis går til hjernen er omdirigert av adrenalin til musklene for å gjøre dem klar til aksjon. Det at du puster unormalt fort kan også gjøre deg svimmel.

Brystsmerter. Når du puster dypt og hurtig (hyperventilerer), vil musklene i brystveggen din bli slitne og ømme. Dette gjør at brystet føles trangt og smertefullt.

Skjelving. Dette er kroppens måte å varme opp kroppen på. Det skjer fordi mindre blod kommer til deler av kroppen, som f.eks. hendene, føttene og huden. Og det gjør dem kalde.

Svetting. Kroppen svetter for å kjøle seg ned. Det er en annen måte å gjøre seg rede til en kraftanstrengelse på, f.eks. å slåss eller løpe vekk.

Pustevansker. Du føler at du ikke for nok luft. Du begynner å puste hurtigere for å få mer oksygen over i blodet. Oksygen er drivstoff for musklene dine, drifstoff gjør deg i stand til å stikke av eller sloss mot trusselen som du føler kommer. Du føler det er vanskelig å puste og du gisper etter luft.

Prikking og nummenhet. Kan kjennes i deler av kroppen. Ettersom kroppen gjør seg klar for innsats, sendes blodet til musklene, særlig i bena. Det betyr at mindre blod flyter til andre deler av kroppen, særlig føttene og hendene. Og dette gjør at de føles nummene og det prikker i huden.

Kvelningsfornemmelse. Du er tørr i munnen og føler det som du har en klump i halsen. Kroppen demper aktiviteten i fordøyelseskanalen slik at musklene kan få mer energi. Det fører til redusert spyttproduksjon slik at du blir tørr i munnen, får kvelningsfornemmelse eller føler det som du har en klump i halsen.

Kvalme eller mageplager. Kroppen sparer på energien ved å dempe aktiviteten i fordøyelseskanalen. Det betyr at mer energi kan gå til musklene slik at de er klare til å brukes. Fordi mageaktiviteten er nedsatt, vil mat bli i magesekken lengre og det gjør deg kvalm. En av flykt eller sloss - forberedelsene er også å kvitte deg med ballast - derfor kan både kvalme og oppkast samt vannavgang være responer på skremmende situasjoner og adrenalin.

Frysninger eller hetetokter. Avhengig av situasjonen kan du føle deg varm eller kald, eller først det ene og så det andre. Når mere blod kommer over i musklene, vil mindre gå til overflaten av huden din. Det gjør at du føler deg kald. Eller blodårene åpner seg mere og flytter blod mot overflaten av huden for å kjøle ned kroppen. Da kan du føle deg varm. 

Uvirkelighetsfølelse. Du opplever det som om ting rundt deg er uvirkelige eller at du ser på deg selv fra distanse. I flykt eller sloss situasjonene vil hjernen prioritere hurtige avgjørelser. Vi vet alle at vi ofte gjør feil når vi ikke får tid nok til å tenke oss om. Blod er også omdirigert fra hjernen til musklene, fordi rå kraft prioriteres foran fornuft.

Frykt for situasjoner eller steder som er vanskelig å rømme fra (agorafobi). Om du har hatt flere panikkanfall, begynner du å unngå steder og situasjoner der anfallene har kommet. Du unngår også gjerne steder der det kan være forsmedelig å få et anfall. Du slutter å gå på butikken eller andre steder hvor du vet det er masse folk. Denne tilstanden kalles agorafobi, og er ofte selvforsterkende - engstelsen gjør at vi unngår situasjonene, og dermed vokser en ubegrunnet frykt for disse (når situasjenene aldri blir oppsøkt, lærer vi heller ikke at de egentlig er ufarlig). Mennesker med agorafobi føler at de ikke kan forlate hjemlige og trygge omgivelser, de blir værende hjemme.

Det som er viktig å hente ut av dette er at kroppens reaksjoner ved panikkanfallet er helt normale og ufarlige. De er ment å hjelpe oss i en vanskelig situasjon. Det er bare det at vi ikke står i en vanskelig situasjon, og angstreaksjonen er uberettiget. Det vi alle er mest redd for er det ukjente, og det forsterker angsten som utløses. Ved panikkanfall er vi redde, men forstår ikke hva vi er redde for. Det er noe av det mest skremmende som vi kan oppleve. Klarer man å forstå at selve angstanfallet er ufarlig, og gjøre en kontrollert vurdering av situasjonenen, kan man lære kroppen at situasjonene den reagerer på ikke krever en angstreaksjon.