Urinlekkasje ved stress: Behandling

Egenbehandling

Det er flere ting du kan gjøre selv for å bedre situasjonen:

• Unngå forstoppelse
• Ha regelmessige toalettvaner og tøm blæren ved behov. Det er for eksempel lurt å late vannet før anstrengelser som du vet kan føre til lekkasje
• Dersom du er overvektig, bør du forsøke å redusere vekten
• Kronisk hoste er også et stort problem. Røykestopp, samt god behandling av astma og bronkitt er derfor nødvendig.

Bekkenbunnstrening

Bekkenbunnstrening er den viktigste behandlingen for å bedre urinlekkasje. For å styrke muskulaturen i blære og underliv bør du drive med regelmessige knipøvelser. Det gjør du ved å knipe sammen som om du skal stanse urinstrålen under vannlating. Driv på med dette i omtrent 5 minutter og gjenta det minst et par ganger i løpet av dagen - for eksempel 8-12 kraftige sammentrekninger tre ganger annenhver dag. Hver sammentrekning bør vare i 5-10 sekunder, etterfulgt av like lang periode med avslapping.

Om øvelsene gjøres riktig, er behandlingen effektiv, enkel, uten bivirkninger og billig. Det tar imidlertid tid før bekkenbunnstrening hjelper. Virkningen opphører etter en tid dersom du slutter med øvelsene.

Mekaniske hjelpemidler

• Knip-koner er en type lodd med ulik vekt som plasseres i skjeden. De finnes både i avlang og rund utgave. Virkningsmekanismen er at vekten trykker mot bekkenbunnen og dermed gir nervesignaler som gjør at du kniper for å holde knip-konen på plass. Du kan forsøke å anvende slike lodd samtidig med at du driver bekkenbunnstrening. Det øker effekten av treningen.
• Ringpessar brukes spesielt i de tilfeller hvor det også foreligger livmorfremfall eller blærebrokk, og kvinnen ikke kan, eller ikke vil, opereres. Eldre kvinner må i tillegg bruke lokaltvirkende østrogen for å unngå sårdannelse.
• Tamponger (menstruasjons- eller spesialtype) danner støtte mot blæren, urinrøret og endetarmen, og kan hjelpe ved lettere tilfeller og i forbindelse med fysisk aktivitet.
• Urinrørsplugg er et engangshjelpemiddel som brukes av enkelte ved idrett og andre planlagte aktiviteter.

Elektrostimulering

Elektrostimulering har vært i bruk siden 1960-årene. Det benyttes små apparater som avgir strøm med frekvens 20-50 Hz i korte pulser, vanligvis ved at 1 eller 2 elektroder plasseres i skjeden. Dette er ikke smertefullt. Strømmen stimulerer tverrstripet muskulatur i bekkenbunnen og urinrøret både direkte og indirekte. Stimuleringen kan gjennomføres enten som langtidsstimulering (mild strømstyrke) eller maksimalstimulering (sterkere strøm).

Apparatene med mild strømstyrke kan du betjene selv. Utstyret er beregnet til hjemmebruk, 6-8 timer i løpet av natta, i 3-6 måneder. Den andre metoden er maksimalstimulering. Dette krever et spesialapparat som vanligvis brukes i 20 minutter 1 gang daglig, 2 ganger hver uke i ca. 5 uker.

Dersom elektrostimuleringen kombineres med bekkenbunnstrening (knipøvelser), kan man oppnå vedvarende effekt. Behandlingen er ufarlig og uten skadevirkninger.

Andre hjelpemidler

Det finnes også ulike andre hjelpemidler. På apotek, helsesenter og i spesialforretninger for helseartikler får du kjøpt både bleier, spesialtruser og lakenbeskyttere i tillegg til at du får nyttig veiledning. Flere av hjelpemidlene kan forskrives på blå resept. Det betyr at du selv kun betaler en mindre egenandel. 

Medikamentell behandling

Legemidler i tablettform har liten eller ingen effekt ved stresslekkasje. Tidligere trodde man at hormonbehandling med østrogen (p-piller eller hormoner mot plager ved overgangsalder) kunne hjelpe. Nå tyder forskningen på at dette forverrer lekkasje. Hos kvinner som har passert overgangsalder, kan derimot lokalbehandling med østrogen i skjeden være til hjelp for noen.

Det finnes andre medisiner som enkelte beytter (fenylpropanolamin, duloxetin), men felles for dem er at de har mange mulige bivirkninger, det mangler god dokumentasjon for effekt, og de er ikke godkjent for bruk ved denne tilstanden.

Kirurgi

Operativ behandling har bedre og mer varige resultater enn konservativ behandling, men kirurgi har også komplikasjoner. Tre ulike metoder er i bruk. Den mest brukte kalles TVT (tensjonsfri vaginaltape) eller varianten TOT (transvaginal obturator slynge) hvor man plasserer et bånd under midtre del av urinrøret. Det er også mulig med innsprøytinger av volumøkende masse rundt urinrøret (periuretral injeksjon), eller en operasjon hvor skjeden løftes opp (kolposuspensjon).

TVT og TOT er de beste og mest brukte metodene. De brukes i ca. 90 prosent av tilfellene hvor man ikke kommer til mål med bekkenbunnstrening eller elektrostimuliering. Et bånd føres opp bak underlivsbeinet (symfysen) gjennom et lite snitt i fremre skjedevegg, og legges løst under midtre del av urinrøret, eventuelt festes ut til sidene i lysken (TOT). Inngrepet utføres vanligvis i lokalbedøvelse, og pasienten kan reise hjem samme dag. Sammenlignet med det større inngrepet (kolposuspensjon) kurerer TVT/TOT minst like mange pasienter, og inngrepene er enklere, har færre komplikasjoner og kortere rekonvalesens. I følge det norske inkontinensregisteret, ble i 2004 ca. 88% kurert for sin lekkasje med tensjonsfri vaginaltape, og 92% var fornøyd etter inngrepet.