Somatoforme lidelser

Hva er en somatoform lidelse?

En somatisk symptomforstyrrelse innebærer at du har en sterk oppmerksomhet på fysiske symptomer - som smerte og slapphet - til en grad som medfører et stort følelsesmessig ubehag og problemer med å fungere i dagliglivet. Overdreven oppmerksomhet, tanker, følelser, bekymring om fysiske symptomer kan føre til hyppige legebesøk. Du tenker ofte det verste om symptomene dine og fortsetter å lete etter en forklaring selv om andre alvorlige tilstander har blitt utelukket. Helsebekymring kan bli et sentralt fokus i ditt liv, noe som gjør det vanskelig å fungere, og som hos noen medfører at de blir varig uføre.

Tilstanden kjennetegnes ved at pasienten gjentatte ganger oppsøker lege for kroppslige (organiske) plager som allerede er grundig utredet, uten at legen finner tegn eller funn som tilsier at det foreligger kroppslig sykdom. Alvorlighetsgraden omfatter et spektrum som går fra helt lette tilfeller, som er vanskelige å avgrense fra det normale, til svært invalidiserende sykdomstilstander.

Somatiske versus funksjonelle plager

En annen hyppig brukt betegnelse på somatiske symptomforstyrrelser er funksjonelle plager eller symptomer. I denne gruppen av tilstander finner vi blant annet irritabel tarm, fibromyalgi og kronisk utmattelsessyndrom. Funksjonelle symptomer er fysiske symptomer som ikke skyldes noen kjent, vanlig definert somatisk (kroppslig) lidelse. Terminologien omkring funksjonelle symptomer og somatoforme lidelser er omdiskutert, og klassifiseringsmetodene er overlappende og dels upresise, og det finnes en lang rekke syndrombetegnelser. Typisk brukes begrepet funksjonelle plager innenfor den tradisjonelle, somatiske medisinen, mens betegnelsen somatoforme lidelser brukes innenfor psykiatrien om tildels de samme tilstandene. Felles for de somatoforme lidelser og de såkalte funksjonelle syndromer er at de utelukkende er definert ut fra subjektive plager og ikke fra objektive funn, og at den tilgrunnliggende årsak er ukjent.

Symptomer

Symptomene tilhører som regel en av disse gruppene:

• Smerte med skiftende lokalisasjon og kvalitet er det vanligste symptomet.
• Symptomer fra forskjellige organsystemer (f. eks. hjerte/kretsløp, tarm) som hjertebank, svimmelhet, fordøyelsesproblemer, magesmerter.
• Tretthet, vedvarende utmattelse, og subjektiv redusert belastbarhet.

Symptomene kan være uten tilknytning til noen medisinsk årsak, eller de kan i pasientens tanker være knyttet til en medisinsk tilstand som kreft eller hjertesykdom. Ofte er symptomene langt mer uttalte enn det man skulle forvente. Det kan være enkeltstående symptom, flere symptomer eller varierende symptomer.

Det er karakteristisk for somatisk symptomforstyrrelse at pasientens tanker, følelser og atferd preges av bekymringer knyttet til symptomene:

• Betydelig engstelse for å ha en mulig sykdom.
• Oppfatter normale fysiske signaler som tegn på alvorlig fysisk sykdom.
• Frykt for de medisinske konsekvensene til symptomene selv om det ikke er noen funn som støtter opp om den bekymringen.
• Opplever normale fysiske reaksjoner som truende, skadelige og at de kan skape problemer.
• Føler at legens medisinske vurdering ikke er adekvat.
• Frykter for at fysisk aktivitet kan være skadelig for kroppen.
• Sjekker stadig vekk om det er noe unormalt med kroppen.
• Hyppige legebesøk som ikke minsker bekymringene eller som gjør dem verre.
• Reagerer dårlig på medisinsk behandling og er uvanlig sårbar for bivirkninger av medisiner.
• Er mer plaget enn det man vanligvis vil forvente som følge av en medisinsk tilstand.

Forekomst

En betydelig andel (10-30 prosent) av pasientene som oppsøker allmennlege, har uspesifikke symptomer som smerter, tretthet, kraftløshet, redsel for sykdom. Avhengig av hvordan somatoforme lidelser defineres, kan en større eller mindre andel av disse hevdes å ha diagnosen. Også i spesialisthelsetjenesten har en større andel av pasientene funksjonelle plager. Lidelsen diagnostiseres langt hyppigere - opptil 10 ganger - hos kvinner. De kan debutere i barndommen, ungdommen eller hos voksne. Symptombilde og legesøkning er påvirkelig av kulturelle og sosiale faktorer. Disse pasientene utgjør en ikke ubetydelig andel av de uføretrygdede.

Somatoforme lidelser påfører den enkelte pasient store psykiske og sosiale belastninger, og de innebærer vesentlige økonomiske omkostninger for samfunnet. 

Diagnostikk

Legen stiller diagnosen somatoform lidelse ved å ta opp en sykehistorie som er så grundig at legen kan avklare om det foreligger en underliggende kroppslig eller funksjonell lidelse. Legen må også vurdere om hendelser i pasientens liv i tiden før og under plagenes debut, samt andre psykososiale belastningsfaktorer, kan forklare hvordan symptomene har oppstått.

Ved kroppsundersøkelsen finner legen enten ikke noen forklaring på symptomene, eller at funnene ikke står i forhold til det pasienten klager over. Vanligvis er ingen ytterligere prøver nødvendige. Hvis det fortsatt er tvil vedrørende diagnosen, kan andre prøver som for eksempel bildediagnostikk, være nødvendig.

Angst for sykdom og utrygghet hos pasienten medfører gjentatte legebesøk der pasienten stadig ønsker å gjenta tidligere eller få utført nye undersøkelser. Dette gir økt risiko for at pasienten må gjennomgå unødvendige tester og undersøkelser, noe som medfører økt fokus på symptomene og som kan forverre tilstanden til de med somatoform lidelse. Derfor er en viktig oppgave for legen å unngå gjentakelser av slike tester og henvisninger. I uttalte tilfeller har disse pasientene et storforbruk av helsetjenester, og lege-pasient forholdet kan bli problematisk og føre til at pasienten foretar hyppige legeskifter.

Undersøkelse av psykiater kan være aktuelt, men forutsetter at man først gjør en grundig kroppslig undersøkelse hos vanlig lege.

Behandling

Oftest består behandlingen i å lære pasienten å leve med sine plager, eller å takle de plagene vedkommende har på en mer hensiktsmessig måte. Mange opplever bedring fra slike lidelser gjennom fysisk trening samt å komme seg ut blant folk.

Blant de som trenger aktiv behandling, er kognitiv atferdsterapi hovedbehandlingen. Målet med behandlingen er å endre pasientens tenkning rundt symptomene, slik at pasienten trenes opp til å tolerere helseangsten. Kjernen i kognitiv terapi er å støtte pasienten i å mestre sine problemer, og samtidig hjelpe til å endre uhensiktsmessige tankemønstre og uhensiktsmessig atferd som er forbundet med problemene, og som kanskje også har bidratt til dem.

Foruten kogntiv terapi kan andre former for samtalebehandling være et alternativ. Avspenningsøvelser hjelper mange, siden spenninger i kroppen står så sentralt i lidelsen. Fysisk øvelsesbehandling (denne behandlingen legger vekt på riktig kroppsbruk og på å bli kjent med kroppens signaler) og familiebehandling kan være aktuelt.

Medikamentell behandling har som regel begrenset nytte ved somatoform lidelse. Noen kan ha nytte av medikamenter som vanligvis benyttes mot depresjon. Det er ikke helt uvanlig at pasienter med somatoforme lidelser plages av en samtidig depresjon, men i denne sammenheng gjør man nytte av andre effekter fra disse medikamentene. Det dreier seg om smertesenkende effekter, gunstige effekter på søvn og den muskelavslappende virkningen disse medisinene har. Skal slik behandling fungere optimalt, er det viktig at medisinen tas regelmessig.

Prognose

Tilstanden kan vare i årevis, men intensiteten varierer, og man er som regel ikke like plaget hele tiden. Har plagene vart svært lenge, er utsiktene med henblikk på helbredelse dårlige, men tilstanden kan lindres.

I en studie fant man at 50 til 75 prosent over tid opplever bedring, mens 10% til 30 prosent opplever forverring.

Tilstanden kan også kompliseres av behandlingskrevende depressive lidelser som oppstår i forløpet. Negative konsekvenser av unyttig medisinsk og kirurgisk behandling kan være betydelige. Tilvenning til smertestillende og beroligende midler forekommer, særlig ved tilstander preget av smerter.

Pasientorganisasjon

• Mental Helse Norge