Kronisk myelogen leukemi (KML)

Hva er kronisk myelogen leukemi (KML)?

Animasjon av kronisk myelogen leukemi

Kronisk myelogen leukemi er en type kreft i de hvite blodcellene som oppstår i beinmargen der hvor blodcellene lages. Det er en form for leukemi karakterisert ved økt og ukontrollert vekst av myeloide celler i beinmargen og opphopning av disse cellene i blodet. En forandring i stamcellene som danner de myeloide hvite blodcellene - granulocytter som nøytrofile, eosinofile og basofile - og deres forløpere. Kreftforandringen fører til overproduksjon av disse celletypene.

Kronisk myelogen leukemi er en tilstand som utvikler seg langsomt. De fleste pasientene med denne sykdommen, over 90 prosent, har en genforandring (mutasjon) kalt Philadelphia kromosomet. 

Typiske symptomer kan være gradvis utvikling av slapphet, manglende matlyst, kløe, nattesvette. Mange kjenner oppfylthet og ubehag i magen på grunn av en av forstørret milt. Infeksjoner, blødninger eller dannelse av blodpropper er ikke uvanlig.

Årlig oppstår omkring 80 nye tilfeller av KML i Norge. Sykdommen er noe hyppigere hos menn enn hos kvinner. Gjennomsnittalder ved diagnosetidspunktet er rundt 65 år, men sykdommen kan også forekomme hos yngre voksne.

Årsak

Hos nesten alle pasientene med KML påvises en kromosomfeil med dannelse av et sykt/endret kromosom 22 som kalles Philadelphia-kromosomet. Denne feilen fører til at cellene i beinmargen vokser uhemmet, og at normal modning av cellene forstyrres. På den måten får man etterhvert opphopning av umodne blodceller både i beinmarg og blod. Årsaken til genfeilen er ikke kjent.

Kreftcellene mister evnen til å utføre sine normale funksjoner. Den ukontrollerte veksten og overfloden av de "syke" blodcellene fører til at normale hvite og røde blodceller og blodplater i beinmargen fortrenges. Det øker i sin tur risikoen for infeksjoner, blødninger og blodmangel (anemi).

Sykdomsutvikling

Sykdommen har tre forløpsfaser: kronisk fase, akselerert fase og blastfase. Vanligvis oppdages sykdommen i kronisk fase. Dette er en stabil fase hvor symptomene kan være beskjedne eller helt fraværende. Noen ganger oppdages sykdommen tilfeldig i en blodprøve. Etter kortere eller lenger tid i kronisk fase kan sykdommen utvikles videre i de to neste fasene. Da øker symptomene, og effekten av behandlingen avtar.

Med dagens effektive behandling kan sykdommen i svært mange tilfeller stabiliseres i kronisk fase med lite symptomer og god livskvalitet.

Diagnostikk

Blodprøvefunn eller eventuelt symptomer gir mistanke om sykdommen. Ved legeundersøkelse vil man ofte kunne påvise en forstørret milt, mens forstørrede lymfeknuter er sjelden. Sent i forløpet ser man gjerne tegn på at cellene i blodet ikke fungerer som de skal:

• Blåflekker og hudblødninger skyldes sviktende blodplatefunksjon
• Feber og slapphet kan skyldes infeksjon på grunn av dårlig fungerende hvite blodlegemer
• Blekhet og slapphet er de vanligste tegnene på anemi, som skyldes for få eller syke røde blodlegemer

Med blodprøver påvises oftest betydelig økt antall (mer enn 10 ganger mer enn normalt) hvite blodlegemer. Ved å studere blodet i mikroskop kan man se økt antall umodne celler i blodet. Ved undersøkelse av beinmarg ses også økt andel umodne celler. Diagnosen bekreftes ved påvisning av Philadelphia-kromosomet. 

Behandling

Behandling anbefales når diagnosen er sikker, selv om det enda ikke foreligger symtomer.

Behandlingen består av medisiner, såkalte tyrosinkinasehemmere. Førstevalget har hittil vært et middel kalt imatinib eller tilsvarende midler med hemmende effekt på tyrosinkinase. Midlene er svært effektive og tåles godt av de fleste. Hos en stor andel holdes sykdommen under kontroll med denne medisinen. Dersom sykdommen utvikler seg på tross av behandlingen, er det aktuelt å bytte til andre tyrosinkinasehemmere. 

Beinmargstransplantasjon er aktuelt i noen situasjoner, men det er en ikke ubetydelig fare for alvorlig sykdom og død på grunn av behandlingen. Man reserverer derfor denne behandlingen til de tilfellene der medisinene ikke virker, og der helsetilstanden i tillegg er så god at behandlingen kan tåles og pasienten er under 70 år.

Prognose

Med behandling med imatinib eller andre tyrosinkinasehemmere, vil de aller fleste kunne leve lenge. Prognosen er betydelig bedret de senere årene. Gjennomsnittlig overlevelse etter at diagnosen er stilt, er nå mer enn 10 år.

Det er kun stamcelletransplantasjon som er vist å kunne helbrede tilstanden. Men denne behandlingen er som nevnt såpass farlig at den kun benyttes der den medikamentelle behandlingen svikter. Hos noen er effekten av tyrosinkinasehemmer så god, at det kan vurderes å avslutte behandlingen med håp om fortsatt langvarig sykdomsfrihet.

Følgetilstander til KML er livstruende infeksjoner eller blodlevringsforstyrrelser som kan gi blodpropper eller indre blødninger. For å oppdage slike komplikasjoner tidlig, anbefales regelmessige kontroller hos lege for å sjekke blodverdiene. I tillegg anbefales alle pasientene med KML å være på vakt og kontakte lege tidlig ved tegn på infeksjon eller økt sykdomsaktivitet.