Akutt myelogen leukemi (AML)

Hva er akutt myelogen leukemi?

Illustrasjon: Umodne blodceller typisk ved blodkreft

AML er en form for blodkreft hvor umodne blodceller i beinmargen, såkalte myeloblaster, vokser og deler seg uhemmet. I beinmargen produseres røde og hvite blodlegemer, og blodplater. Den ukontrollerte veksten av kreftcellene fortrenger de normale cellene, og forstyrrer produksjonen av disse. Som følge av overproduksjon av kreftsyke hvite blodceller, blir det for lite røde blodlegemer og blodplater, og mangel på normale hvite blodceller.

Animasjon om akutt myelogen leukemi

Forekomst

Antall nye tilfeller per år er rundt 3 per 100 000 innbyggere i Norge. I perioden 2011 til 2015 var det i gjennomsnitt 129 personer som fikk AML hvert år. Av disse var kun noen få barn. Gjennomsnittlig alder ved sykdomsutbrudd var 70 år, men sykdommen finnes i alle aldersgrupper.

Årsak

Hos de aller fleste som får denne sykdommen, kan man ikke finne noen spesiell årsak, årsaken er med andre ord ukjent. Det er funnet at radioaktiv stråling, som for eksempel i forbindelse med kjernekraftulykker, kan føre til denne typen blodkreft. Det er også vist noe økt antall tilfeller hos personer som utsettes for benzen på arbeidsplassen, så som oljeindustriarbeidere, og personer som har blitt behandlet med stråleterapi og noen former for cellegift. Sammenhengen med disse risikofaktorene er imidlertid ikke sterk.

Typisk for kreftcellene i beinmargen ved AML er at de vokser uhemmet og uten å gjennomgå de vanlige modningsstadiene. De har også mistet evnen til å reagere på kroppens regulerende mekanismer. Ofte kan man finne genfeil i disse cellene. Slike genfeil oppstår sannsynligvis spontant i løpet av livet. Sykdommen er ikke arvelig.

Vanlige symptomer og tegn

Oftest utvikler symptomene seg gradvis i løpet av dager til få uker, men de kan også komme over litt lengre tid. Typisk er stadig tilbakevendende luftveisinfeksjoner på grunn av mangel på normale hvite blodlegemer. Blodprosenten går ned, noe som fører til slitenhet, slapphet og blekhet. Mangel på blodplater kan føre til unormale blødninger, plutselige blåflekker i huden eller blødninger fra slimhinner. Noen får smerter i skjelettet, andre kan få hudforandringer. 

Diagnostikk

Diagnosen mistenkes ut fra symptomene: slapphet, gjentatte infeksjoner, blødninger. Hos de med lav blodprosent (anemi) og lavt antall blodplater sammen med altfor høyt antall hvite blodlegemer er diagnosen sannsynlig. Der man kan se de typiske umodne kreftcellene ved mikroskopisk undersøkelse av blodet, er diagnosen nesten sikker. Slike funn fører alltid til innleggelse i sykehus for grundigere utredning.

I sykehuset tas prøve fra beinmargen, og diagnosen er sikker dersom det i prøven er mer enn 20 prosent umodne beinmargsceller. I tillegg til å stille diagnosen gjøres det på sykehuset også avanserte undersøkelser som genanalyse av kreftcellene. Genanalysen sier noe om prognosen til sykdommen og bidrar til å bestemme behandling i det enkelte tilfellet.

Behandling

Målet med behandlingen er helbredelse, eventuelt å drive sykdommen tilbake og holde den i sjakk en periode dersom helbredelse ikke er mulig. Behandlingen er kjemoterapi (cellegift), først induksjonsbehandling, deretter såkalt konsolideringsbehandling.

Induksjonsbehandlingen består av en kombinasjon av to sterke cellegifter. Kuren er svært kraftig og slår ut både kreftceller og store deler av de friske cellene i beinmargen. Det er nødvendig med isolasjon, og ofte langvarig antibiotikabehandling og blodoverføringer etter kuren. En del pasienter tåler ikke denne behandlingen. Faren for å dø av behandlingen øker med økende alder og med økende antall andre sykdommer som svekker allmenntilstanden. Hos mange eldre kan man derfor ikke gi denne intense behandlingen, men satse på mildere behandling der formålet er å forlenge livet uten å helbrede.

Dersom behandlingen fjerner alle kreftcellene, har man oppnådd det første målet - som kalles komplett remisjon. Etter at kroppen har kommet til hektene, er neste steg vedlikeholdsbehandling (konsolidering). Den består som regel av gjentatte cellegiftkurer med fire ukers mellomrom. Etter fullført behandling må man fortsette med regelmessige kontroller i mange år. Mange blir helbredet med denne behandlingen, men en ikke ubetydelig andel får tilbakefall.

Transplantasjon av stamceller fra en frisk giver (allogen stamcelletransplantasjon) er et alternativ. I første rekke gjøres dette hos pasienter hvor utsiktene til å bli frisk av vanlig cellegiftbehandling ikke er så gode. Det er også aktuelt hos de som får tilbakefall etter første behandlingsrunde. Transplantasjon krever høydose cellegiftbehandling for å fullstendig utrydde alle kreftcellene før transplantasjonen. Behandlingen har i seg selv høyere dødelighet enn vanlig cellegiftbehandling, og den kan ikke gjennomføres ved høy alder eller svekket helse på grunn av andre sykdommer.

Prognose

Uten behandling er overlevelsen ved AML meget kortvarig. Med behandling vil 70 til 80 prosent av de som er under 60 år, oppnå remisjon. Hos pasienter over 60 år oppnår rundt halvparten remisjon. Noen får tilbakefall og må ha nye kurer. Hvor mange som overlever i fem år eller mer, avhenger av hvilken risikogruppe man er i: for gruppen med lavest risiko er overlevelse over 90 prosent, i gruppen med høyest utgangsrisiko er fem års overlevelse rundt 30 prosent.

Følgetilstander som kan oppstå, er livstruende infeksjoner eller blødninger. Psykiske ettervirkninger kan være angst, depresjon, sorg, og sinne. Under behandlingen oppstår fysiske endringer som vektforandring, oppblåst ansikt og håravfall. Dette kan gi redusert selvfølelse og sosial isolasjon. Hos de fleste er dette forbigående problemer.

Etter behandlingen er det en del som plages med fatigue. Fatigue betyr følelse av utmattelse og energisvikt som ikke bedres ved søvn eller hvile. For mange kan dette i en lang periode være den verste plagen etter gjennomført behandling. Det er viktig å være klar over at dette er en vanlig reaksjon etter cellegiftbehandling (og etter strålebehandling), og at plagene ofte bedres over tid. Det viktigste en kan gjøre er å holde kroppen i gang med forsiktig, ikke utmattende trening. Det kan være fornuftig å samarbeide med en fysioterapeut for å finne det beste aktivitetsnivået.