Diabetes hos barn

Sukkeromsetningen ved diabetes

Etter at sukkeret (glukose) er tatt opp i tarmen, fraktes det gjennom blodet til kroppens celler. For at cellene skal kunne ta opp sukkeret fra blodet, kreves hormonet insulin. Hos barn med diabetes er den delen av bukspyttkjertelen som produserer insulin, satt helt eller delvis ut av funksjon. Det oppstår da en mangel på insulin, og følgelig sviktende opptak av sukker i cellene. Sukkeret hoper seg opp i blodet, og blodsukkeret blir forhøyet (hyperglykemi). Når cellene ikke får tilgang på sukker, må de benytte seg av andre næringsstoffer. Dette går ut over omsetningen av fettstoff og protein i kroppen.

Type 1- og type 2-diabetes

I grove trekk kan vi skille mellom to typer diabetes. Den ene typen er kjennetegnet ved at produksjonen av insulin i bukspyttkjertelen er for liten, eller helt fraværende. Kroppen reagerer normalt på insulinet når det tilføres utenfra, men bukspyttkjertelen klarer altså ikke å produsere dette selv. Denne typen diabetes kalles type 1 eller insulinavhengig diabetes, og det er den vanlige formen hos barn.

En annen form for diabetes er kjennetegnet av at kroppens celler ikke reagerer på insulinet som er tilstede, og at det i tillegg ofte er for liten produksjon av insulin. Dette kalles type 2 eller aldersdiabetes, og tilstanden skyldes i de fleste tilfeller overvekt. Denne typen kan unntaksvis forekomme hos barn, og den kalles da MODY (Maturity Onset Diabetes in the Young).

Forekomst

I Norge får cirka 38 av 100.000 barn i aldersgruppen 0-14 år diabetes hvert år. Blant barn under 15 år har cirka 1 barn av 1000 diabetes. Sykdommen kan starte i alle aldre, men det er sjelden i første leveåret. Vi finner flest nyoppståtte tilfeller av diabetes i 8-12 års alderen.

Egenbehandling

Egenbehandlingen er meget viktig. Både barnet og foreldrene må få undervisning om sykdommen og hvordan den skal takles. Egenbehandlingen består i kostregulering, fysisk aktivitet og egenkontroll av blodsukker. Følgende retningslinjer anbefales:

Kostregulering

Barnet skal spise mest mulig normalt, men karbohydratene (sukker) bør helst bestå av såkalt fiberholdige matvarer, og minst mulig raffinert sukker (f.eks. sjokolade). Fiber gir et langsommere opptak av sukker i blodet, slik at barnet unngår store svingninger i blodsukkeret.

Faste tidspunkt for måltidene er å foretrekke. Hos de fleste er det gunstig med flere og mindre måltider, slik at tre hovedmåltider og 2-3 mindre mellommåltider kan anbefales.

Tidspunkt for måltid og insulinsetting må tilpasses. Blodsukkermålinger er til stor hjelp og gjøres mange ganger om dagen.

Fysisk aktivitet

Barnet bør delta i fysisk aktivitet på linje med andre barn. Barnet må lære å justere kostinntak og insulinsetting i forbindelse med fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet øker følsomheten for insulin, slik at barnet behøver mindre tilført dose.

Egenkontroll

Barnet bør gjennomføre egne målinger av blodsukkeret. Dette vil ofte dreie seg om 15-25 målinger i uka, knyttet til måltider og ved sengetid.

Medikamentell behandling

Den medikamentelle behandlingen består utelukkende i tilførsel av insulin. Insulinet settes i huden ved hjelp av en sprøyte. Insulin finnes i mange varianter. Det viktigste skillet er hvor raskt og hvor lenge insulinet virker, og vi skiller derfor mellom langsomtvirkende og hurtigvirkende insulin. Dosen og typen insulin som gis, vil variere fra barn til barn og etter barnets tilstand. Generelle prinsipper for insulinbehandlingen er som følger:

• Det anbefales at barnet lærer seg å sette sprøytene selv ved 7-8 års alder.
• For barn under 8-10 år vil legene gjerne satse på et behandlingsopplegg med to til tre injeksjoner av insulin hver dag. Det er da vanlig å gi en kombinasjon av hurtigvirkende og langsomtvirkende insulin før frokost og kveldsmat, mens barnet får hurtigvirkende insulin før middag og andre målinger.
• For de barna som har lært seg å sette sprøytene selv, er det vanlig å anbefale én dose med hurtigvirkende insulin før måltider og langsomtvirkende insulin før sengetid (og om morgenen).

En tid etter at insulinbehandling er satt i verk, er det vanlig at det kommer en periode hvor barnets egen insulinproduksjon bedres. Denne kalles "remisjonsfasen", og den kan vare i ½-2 år. I denne fasen vil behovet for kunstig tilført insulin være lite. Det er også vanlig at barnet får behov for høyere doser insulin i puberteten.

Behandling med insulinpumpe gir et bedre langtidsblodsukker, en bedre livskvalitet og færre langtidskomplikasjoner for de med type 1-diabetes. Dermed er insulinpumpe en langt mer attraktiv metode også i et økonomisk perspektiv, enn tidligere antatt.

Det er også under utprøving et apparat som består av en insulinpumpe og utstyr som kontinuerlig registrerer blodsukkeret. Denne kombinasjonspumpen frigjør automatisk insulin for å korrigere blodsukkeret når det stiger, og apparatt ser ut til å gi et mer stabilt blodsukker.

Insulindosen må justeres under spesielle forhold. Generelle retningslinjer er:

Insulindosen må økes ved

• Feber
• Høyt urin- eller blodsukker
• Mindre aktivitet
• Mer mat

Insulindosen må reduseres ved

• Tilbøyelighet til føling (se neste avsnitt)
• Stor aktivitet
• I varmere klima eller høyere temperaturer
• Mindre mat
• Omgangssyke med brekninger og kraftig diaré

Akutte komplikasjoner

Hypoglykemi

For lavt blodsukker (hypoglykemi) er ikke uvanlig når barnet bruker insulin. Symptomene kalles ofte "føling", og typiske tegn er økt svetting, sultfølelse, hjertebank og irritabilitet. Etter hvert kan det oppstå bevisstløshet og kramper dersom barnet ikke får tilført sukker. Vanlige årsaker til hypoglykemi/føling er for stor insulindose i forhold til aktivitetsnivå og matinntak. Andre årsaker kan være feil sprøyteteknikk eller manglende reduksjon av insulindosen i den såkalte remisjonsfasen. Blant eldre barn bør man være klar over at alkoholinntak kan disponere for utvikling av lavt blodsukker.

I tilfeller hvor barnet begynner å vise symptomer på føling, bør man straks måle blodsukker. Ved lette symptomer er det som oftest nok å gi sukker. Barna bør alltid ha sukker med seg (f. eks. kjeks). I tilfeller hvor barnet viser tegn på nedsatt bevissthet, kan det gis en dose av et hormon som kalles glukagon. Dette er et hormon som øker blodsukkeret. Foreldrene kan gjerne læres opp til å sette glukagon ved hjelp av sprøyte. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, må det tilføres sukker direkte i blodet, noe som gjøres på sykehus, av ambulansepersonell eller av lege. Det finnes også et preparat som heter "Hypostop", en gelløsning som inneholder sukker og som kan strykes på slimhinnene i munnen slik at sukker kan tas opp uten å måtte svelges ned.

Hyperglykemi

Blodsukkeret kan også bli for høyt. Oftest skjer dette ved at barnet bruker for lite insulin ved febersykdommer, eller etter inntak av store mengder søt mat og drikke. Dette kan være en alvorlig tilstand, og det er viktig å lære seg symptomene. Som nevnt tidligere er det kvalme og oppkast, hyppig vannlating, magesmerter, acetonlukt av ånden, rask og dyp pust og nedsatt bevissthet. I motsetning til følingen, utvikles symptomer på for høyt blodsukker langsomt, alt fra noen timer til et par dager. I alvorlige tilfeller er det nødvendig med behandling i sykehus. Det viktigste dere kan gjøre i hjemmet, er å gi insulin i lettere tilfeller, og i tillegg sørge for tilstrekkelig væskeinntak.

Barnet vil unngå slike akutte komplikasjoner ved å måle blodsukkeret regelmessig, og ved å tilpasse insulindosen etter matinntak, aktivitet og feber.

Senkomplikasjoner

Et konstant forhøyet blodsukker vil over tid medføre skader i små blodårer (atherosklerose), og det kan derved skade flere av kroppens organer. Som oftest er dette skader som det kan ta mange tiår å utvikle.

Skader på netthinnen i øyet kalles retinopati. Etter fem år med diabetes har 10 prosent av pasientene forandringer på netthinnen. Barn med type 1-diabetes skal derfor til øyelege for å kontrollere øyenbunnen sin med regelmessige intervaller.

På lengre sikt kan også nyrer, nervesystem og hud skades. Som en generell regel gjelder at jo bedre reguleringen av blodsukkeret er, desto mindre er sjansen for slike senkomplikasjoner. Egenkontroll av blodsukker og regulering av insulindose etter behov kan derfor ikke vektlegges nok.