- Del tankene og følelsene med noen

Ikke alle pårørende vil utvikle medavhengighet, noen tåler denne situasjonen bedre enn andre.
Olsvik har følgende erfaring som terapeut: De som ikke utvikler medavhengighet, er ofte de som ber om hjelp tidlig, de som tør å sette ord på problemene, som tør å stå i det og å dele det med andre.

- I stedet for å lagre angsten og bekymringene og tenke at man skal løse dette alene, vil det hjelpe å få uttrykt den følelsesmessige sannheten. Dette er kanskje den viktigste løsningen: Å dele det med noen som kan ta det i mot og som ikke gir deg mer skam, sier hun.

En annen definisjon på medavhengighet er av den svenske terapeuten og forfatteren Tommy Hellsten: «Medavhengighet er en sykdom, eller en sykdomsliknende tilstand, som blir skapt når et menneske lever nært et svært sterkt fenomen og ikke er i stand til å bearbeide dette fenomenet slik at det kan integreres i personligheten, men tilpasser seg det.»
- Et sterkt fenomen kan være å leve i en familie med vold, psykisk sykdom, fysisk sykdom, fattigdom, rus eller en annen ubalanse, sier Olsvik.

- De aller fleste som lever med en rusavhengig, blir medavhengig. Avhengighet er ifølge WHO en diagnose. Det er en alvorlig sykdom. Medavhengighet er ingen diagnose i seg selv, men ligger ofte godt kamuflert av andre sykdommer, sier hun.

Olsvik mener pårørendes medavhengighet er underkommunisert.
Hvis den som er rusavhengig finner en ny og rett vei, får hjelp og holder seg rusfri, kan den pårørende likevel fortsette i sitt dysfunksjonelle system. Da har ikke medavhengigheten noen funksjon lenger, den rusavhengige tar vare på seg selv. Den pårørende trenger likevel ikke å få det bedre.