Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Blind - fattig

Elveblindhet

NHI.no

Onkocerkiasis, en parasittær orm (mark), er en viktig årsak til blindhet i visse deler av verden. Det er en kronisk sykdom der trådtynne marker tar seg inn i kroppen.

Onkocerkiasis

Mer enn 30 millioner mennesker er infiserte, 99% av disse er fordelt mellom 31 land sør for Sahara. I Tanzanina alene er forekomsten beregnet til å være 3-4 millioner med sykdom, 500.000 med synsforstyrrelser og 270.000 med blindhet. Elveblindhet er en vanlig årsak til blindhet som kan forebygges i det Sub-Sahariske Afrika. I områder med størst utbredelse av sykdommen er mer enn 40% av innbyggere over 40 år blinde.

Sykdommen finnes også i Sør-Amerika, den er nå utryddet i alle land foruten Brasil/Venezuela. Det er nå fokus på å få utryddet tilstande blant Yanomami-folket.

Et stort og langsiktig program for å utrydde sykdommen pågår under ledelse av Verdens helseorganisasjon. I 2016 ble mer enn 132 millioner mennesker behandlet i Afrika for å stanse denne sykdommen.

Hva er elveblindhet?

Elveblindhet er en kronisk filariesykdom forårsaket av 

, trådtynne marker som trenger inn i kroppen. Mikrofilaria er larver fra hunn-ormen, disse kan overføres via blodet til insekter (fluer). Tidlig i sykdomsutviklingen dannes knuter under huden som inneholder voksne ormer, og hud- og øyeforandringer som skyldes døde eller døende mikrofilarier.

Mennesker er den eneste viktige verten til denne ormesykdommen. Sykdommen overføres av Simulium-fluer, svartfluer (blackflies), som biter om dagen og som særlig oppholder og formerer seg ved elvebredder. Fluene blir vektorer (de som overfører smitten) ved å suge blod fra smittede (infiserte) mennesker, og infiserte larver som fluen suger inn, kan så overføres til friske mennesker. Larvene modner til hunn- og han-ormer innen et år og befinner seg i knuter under huden (onchocercomas). Hunn-ormene produserer millioner av mikrofilarier (første stadium larver) i løpet av sin livstid, som kan vare opptil 15 år. Bevegelige mikrofilarier invaderer hud, underhud, lymfevev og øyne - unntaksvis kan de ses i urinen, men sjelden i blodet eller i væsken rundt nervesystemet. Mikrofilariene utløser de typiske sykdomstegnene som kronisk hudbetennelse og kløe, og betennelse i øyet som kan føre til blindhet.

Årsak

Sykdommen forekommer kun i områdene nær Sahara og noen utsatte steder i Sør-Amerika. Voksne ormer, som kan leve opptil 15 år, finnes typisk i underhudsknuter som er smertefrie, bevegelige og 0,5-1 cm i diameter. Mange knuter befinner seg imidlertid dypt i bindevevet eller i muskelvevet og er ikke følbare fra utsiden. Tiden det går fra en person smittes og til start av symptomer kan være så lang som 1-3 år. Heftige infeksjoner fører til kronisk kløe, hudskader, synsforstyrrelser og mental svekkelse. Besøkende i endemiske områder kan få hudbetennelse uten andre sykdomstegn, og det kan være vanskelig å påvise mikrofilariene.

Kjennskap til at den syke befinner seg i, eller har oppholdt seg i, et område hvor sykdommen finnes, vil kunne vekke mistanken. Funn av knuter under huden styrker mistanken. Nedsatt syn eller blindhet med store skader i øynene gjør diagnosen svært sannsynlig. Påvisning av ormer eller mikrofilarier fra disse knutene bekrefter diagnosen.

Diagnostikk

I det forebyggende arbeidet brukes insektdrepende midler for å få kontroll over svartfluene som overfører smitten. WHO har et omfattende program med massedistribusjon av ivermectin. I 2016 ble mer enn 132 millioner mennesker behandlet med gratis tildeling av medisin, noe som representerte en dekningsgrad på 65 prosent. Behandlingen med Ivermectin gis som en enkeltdose sammen med vann, og reduserer i løpet av 2-3 dager antall mikrofilarier i huden. Men denne undertrykkingen pågår bare i ca. 6 måneder. Da dukker mikrofilarier på ny fram, og behandlingen må gjentas minimum årlig i 15 år for å være sikker på at sykdommen er over. Dette har vist seg å være krevende, blandt annet fordi motivasjonen for behandling ikke er så stor når plagene er over.

Kombinasjonsbehandling med doksysyklin i seks uker etterfulgt av en dose med ivermectin er vist å eliminere parasittene for opptil 19 måneder.

Behandling

Tilstanden kan vedvare i over 10 år tross behandling. Komplikasjonene er først og fremst øyeskader med blindhet. Med behandling er prognosen god.

Prognose

Vil du vite mer?

--&gt; http://emedicine.medscape.com/article/224309-overview

Nettleman ND. Onchocerciasis. Medscape, last updated Nov 5, 2015. 

Hoerauf A, Büttner DW, Adjei O, Pearlman E. Onchocerciasis. BMJ 2003; 326: 207-10. 

Hoerauf A, Walter RD, Remme H, Lazdins J, Fleischer B. Call to consolidate achievements for onchocerciasis and lymphatic filariasis control. Trends Parasitol 2001; 17: 566-7. 

Carter Center. Final report of the conference on the eradicability of onchocerciasis, Atlanta, 2002. www.cartercenter.org/documents/1047.pdf (accessed 5 Dec 2002. 

Loewenberg S. Tanzania's fight against onchocerciasis. Lancet 2008; 372:1721-2 

Richards FO, Boatin B, Sauerbrey M, Seketeli A. Control of onchocerciasis today: status and challenges. Trends Parasitol 2001; 17: 558-563 

--&gt; http://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/onchocerciasis

WHO fact sheets: Onchocerciasis. 04.04.18, nettsiden besøkt 18.07.18. 

Richards F, Hopkins D, Cupp E. Programmatic goals and approaches to onchocerciasis. Lancet 2000; 355: 1663-4. 

Abiose A, Homeida M, Liese B, Molyneux D, Remme H. Onchocerciasis control strategies. Lancet 2000; 356: 1523-4. 

--&gt; http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736(17)32844-1

Opoku NO, Bakajika DK, Kanza EM, et al. Efficacy and safety of a single dose of moxidectin in Onchocerca volvulus infection: a randomized, double-blind ivermectin-controlled trial in Ghana, Liberia, and the Democratic Republic of the Congo. Lancet. 2018; DOI:10.1016/S0140-6736(17)32844-1 

Duke BO. Evidence for macrofilaricidal activity of ivermectin against female Onchocerca volvulus: further analysis of a clinical trial in the Republic of Cameroon indicating two distinct killing mechanisms. Parasitology 2005; 130:447. 

Alley WS, van Oortmarssen GG, Boatin BB, Nagelkerke NN, Plaisier AA, Remme HJ, et al. Macrofilaricides and onchocerciasis control, mathematical modelling of the prospects for elimination. BMC Public Health 2001; 1: 12. 

Hotez PJ. Control of onchocerciasis - the next generation. Lancet 2007; 369: 1979-80. 

Elveblindhet: Diagnostikk