Tvangslidelse

Hva er tvangslidelse?

Tvangslidelse er en psykisk lidelse som kjennetegnes ved stadige tvangstanker (obsesjoner) og/eller tvangshandlinger (kompulsjoner). Omtrent en fjerdedel av oss har tendenser til slike trekk, men om disse ikke gir en betydelig funksjonsnedsettelse eller redusert livskvalitet kvalifiserer det ikke til diagnosen "tvangslidelse". På fagspråket omtales tilstanden som en obsessiv-kompulsiv lidelse (obsessive-compulsive disorder, OCD).

• Tvangstanker, obsesjoner, er gjentatte tanker, følelser, ideer eller fornemmelser som pasienten ikke klarer å unngå. Disse dreier seg ofte om redsel for smitte, sykdom eller vold. Obsesjonene fremstår som ubehagelige og gjerne skremmende for pasienten.
• Tvangshandlingene, kompulsjoner, er handlinger som stadig gjentas, og som i en del tilfeller er nært knyttet opp til tvangstanker. Dette kan dreie seg om å vaske (vasketvang), kontrollere dører, låser eller kokeplater (sjekketvang) eller handlinger som må gjøres på en bestemt måte eller i en bestemt rekkefølge (ritualer). Hvis tvangshandlinger ikke utføres, vekker dette stort ubehag.

Tvangstanker og tvangshandlinger får dermed stor tendens til å prege pasientens hverdag.

Tvangslidelse er ganske hyppig og er sannsynligvis underdiagnostisert hos barn og ungdom. Mange har tendenser til tvangstanker og tvangshandlinger, og det vil være graden av tvangsfølelse og betydningen for personens hverdag som avgjør om det klassifiseres som en lidelse i det enkelte tilfelle. Tvangssymptomer kan også inngå i bildet ved andre psykiatriske lidelser, som schizofreni, personlighetsforstyrrelse, begynnende Alzheimer, fobier, generalisert angst og depresjon.

Gjennomsnittsalderen for debut av tvangslidelser er mellom 22 og 36 år, bare 15 prosent debuterer senere. Menn tenderer til å debutere noe tidligere enn kvinner, men forekomsten er omtrent like høy blant kvinner og menn.

Legesøkning

Mennesker i alle aldre med tvangslidelse forstår det meningsløse i sin repeterende, uønskede atferd og de påtrengende, stadig tilbakevendende tvangstankene. Dette kan føre til skam, motvilje mot å søke hjelp og manglende gjenkjenning av tilstanden fra helsepersonell sin side. Mennesker med tvangslidelser venter lenge med å søke hjelp - i en studie tok det i gjennomsnitt 17 år. De søker ofte ikke-psykiatere for behandling, men de psykiatriske symptomene forblir upåaktede. Større oppmerksomhet om tilstanden behøves, og leger og annet helsepersonell bør ha skjerpet oppmerksomhet overfor tilstanden.

Årsaker

Årsaksforholdene er sannsynligvis sammensatte, og både arvelige, biologiske og psykologiske faktorer bidrar til utvikling av lidelsen. Grensene mellom egentlige årsakssammenhenger, forhold som oppstår som følge av tvangslidelse og utløsende faktorer er ikke veldefinerte. Mye tyder på at tvangslidelse er en utviklingsmessig forstyrrelse i sentralnervesystemet. Det synes å være en ubalanse i impulsoverføringene mellom ulike deler av hjernen. Dette fremmer dysfungerende handlinger. Ved behandling med antidepressiva (SSRI) og atferdsterapi er det sett normalisering av disse misforholdene.

Symptomer

Det er sjelden at pasienter oppsøker lege på grunn av tvangstanker eller tvangshandlinger. Noen kommer på grunn av press fra omgivelsene, familie eller venner. Noen oppsøker lege for tørr hud og håndeksem som skyldes overdreven vasking. Noen søker for søvnvansker. Pasienten opplever vanligvis selv tankene eller handlingene som overdrevne eller urimelige, og at de gir ubehag, tar mye tid eller hemmer arbeid eller sosiale aktiviteter. Ved en spesiell variant av tilstanden har pasientene dårlig innsikt, og innser ikke at tvangstankene og tvangshandlingene er overdrevne eller urimelige.

Symptombildet preges av tvangstanker og tvangshandlinger. Vanlige tvangstanker er smittefrykt, grubling, frykt for sykdom og ulykke, aggressive og seksuelle tanker. Mange har flere enn en type tvangstanker. Den vanligste tvangshandlingen er vasketvang (det er ikke for renselse, men for unngåelse av smitte), kontroll eller sjekking av låser og kokeplater, samt telleritualer.

I tilknytning til disse tankene og handlingene spiller angst og ubehag en viktig rolle. Tvangstanker kan i seg selv utløse angstsymptomer, og hvis tvangshandlinger hindres, vil også dette gi angstsymptomer hos pasienten. Utad vil tvangshandlingene være det mest tydelige. Lidelsen setter begrensninger for pasientenes livsførsel, opptar gjerne stadig mer av personens hverdag og vil gjennom de begrensningene den setter, kunne føre til at depresjon utvikles i tillegg til tvangslidelsen.

En del pasienter med tvangslidelse er preget av perfeksjonisme og rigide meninger og holdninger. Det er en vanlig, men feilaktig oppfatning, at slik tvangsmessig personlighet er en forløper eller en risikofaktor for obsessiv-kompulsiv lidelse.

Diagnose

Diagnosen stilles på bakgrunn av legens intervju med pasienten, samt eventuelle observasjoner av vedkommende. Videre gjøres som regel kroppsundersøkelse for å utelukke underliggende sykdom i andre organer.

Følgende tre spørsmål stilles gjerne for å klargjøre om det foreligger tvangslidelse. Bekreftende svar på et av disse spørsmålene gir sterke holdepunkter for diagnosen:

• "Har du tanker som stadig kommer tilbake, som gjør deg nervøs og som du ikke klarer å bli kvitt uansett hvor hardt du prøver?"
• "Holder du ting ekstremt rene eller vasker du hendene svært ofte?"
• "Må du sjekke og kontrollere ting mer enn andre?"

Behandling

Tvangslidelse kan behandles både ved hjelp av medikamenter, samtalebehandling og noe som kalles eksponeringsterapi med responsprevensjon. Men ikke alle oppnår effekt av behandlingen. Opptil 40 prosent av pasientene responderer verken på atferdsbehandling eller medikamentell behandling.

Prognose

I barne- og ungdomsår kan lidelsen anta et fluktuerende forløp, med muligheter for bedring. Etter puberteten har lidelsen vanligvis et kronisk forløp uten spesifikk behandling. En studie fant at 46 prosent hadde et episodisk forløp mens 54 prosent hadde et kronisk forløp.

Depresjon er ofte en komplikasjon, fremfor alt som en følge av en kronisk tvangslidelse. Personlighetsforstyrrelser vil vanskeliggjøre behandlingen. Med psykologisk behandling (kognitiv atferdsterapi/ERP) vil en kunne ivareta disse problemer spesielt.

Med spesifikk behandling (eksponering og responsprevensjon eller antidepressiver) kan en regne med god bedring i de fleste tilfeller, eventuelt med tillegg av medikament. Det er i de fleste tilfeller avgjørende med god oppfølging, da enkelte pasienter opplever tilbakefall når den medikamentelle behandlingen avsluttes.