Behandling av alkoholavhengighet

Grunnleggende om behandlingen

Grunnsteinen i behandlingen er erkjennelse av problemet og motivasjon for å slutte med misbruket. Behandlingen avhenger av alvorlighetsgraden av avhengigheten, og den kan deles inn i akutte og mer langvarige tiltak. 

Dersom bruken av alkohol er av skadelig art og ennå ikke har utviklet seg til å bli alvorlig avhengighet, kan det hende at behandlingen kan foregå hos fastlegen eller poliklinisk hos en behandler. Fokus i samtalene bør være forholdet til andre mennesker og evne til å mestre sosiale situasjoner uten bruk av alkohol.

For noen med mer omfattende avhengighet er det nødvendig med avrusning og abstinensbehandling før man kan gå videre med andre typer behandling. Behandling i institusjon kan være aktuelt, etterfulgt av heldøgns- eller poliklinisk behandling.

Behandlingstilbudet som tilbys etter endt avrusning og abstinensbehandling, kalles ofte rehabilitering, og er svært forskjellig organisert avhengig av hvor i landet man bor. Tidligere har det vært private, og ofte ideelle, organisasjoner som har stått for behandlingen. Etter at behandling av rusavhengige ble definert som et ledd i spesialisthelsetjenesten, har det offentlige helsevesenet tatt over behandlingen i større grad enn tidligere.

Symptomer på alkoholabstinens

Vanligvis vil en alkoholavhengig oppleve abstinenssymptomer i løpet av 6-8 timer etter at et langvarig alkoholinntak er sterkt redusert eller stanset. 

Lettere symptomer på alkoholabstinens er skjelving, uro, hodepine, angst, søvnvansker, marerittaktige drømmer, nedstemthet og svetting.

Moderate symptomer på alkoholabstinens er mer uttalte psykiske symptomer, skjelving, svetting, hodepine, kvalme, forsterkede reflekser, litt raskere hjerterytme og forhøyet blodtrykk.

Alvorlige symptomer på alkoholabstinens er sterk uro, forbigående sansebedrag (alkoholisk hallusinose), uttalt hjertebank og svetting, sterk skjelving, feber, kvalme og oppkast. Pasientens allmenntilstand er klart nedsatt. Dette kalles av og til "predelir".

Avrusning

Avrusning kan foregå hjemme dersom man forventer mild alkoholabstinens, og det ikke er kompliserende faktorer tilstede (sykdom, graviditet etc). Avrusning skal foregå under innleggelse i sykehus/institusjon ved kjent høyt forbruk av alkohol, dersom pasienten tidligere har hatt krampeanfall i forbindelse med avrusning, eller ved delirium tremens eller Wernickes encephalopati. Også dersom pasienten har klare abstinenssymptomer med betydelig promille, skal avrusning skje i institusjon.

I institusjon/sykehus overvåkes pasienten, og noen medisiner brukes. Som ledd i overvåkningen, stilles en del spørsmål fra et spørreskjema jevnlig, og blodtrykket og temperaturen måles. Resultatene fra disse undersøkelsene sier noe om hvor aggressivt abstinensen skal behandles.

Vitamin B1 (tiamin) gis rutinesmessig til alle innlagte. Dette er fordi opptaket i tarmen er sterkt begrenset ved høyt alkoholforbruk. Ubehandlet kan tiaminmangel føre til Wernickes encefalopati, en forstyrrelse karakterisert av lammelser av øyebevegelsene og etter hvert alvorlig hjerneskade. Tiamin gis i sprøyteform fordi det gir et bedre opptak enn tablettbehandling.

Andre medisiner som er aktuelle, er epilepsimedisin eller benzodiazepiner for å forebygge kramper, smertestillende mot hodepine, angstdempende mot uro/angst, eller midler mot søvnvansker. Dersom det påvises forstyrrelser i saltbalansen i kroppen (elektrolyttforstyrrelser), behandles dette på sedvanlig vis. 

Rehabilitering

Formålet med rehabiliteringsprogrammet er å hjelpe den alkoholavhengige til å akseptere sykdommen, øve opp ferdigheter som trengs for å føre et edruelig liv, og bli med på langvarige behandlingsopplegg og selvhjelpsprogrammer. Fagpersoner som trengs i oppfølgingen kan f.eks. være sykepleiere, sosionomer, familieterapeuter, psykologer og leger.

Mange alkoholikere har nytte av et langsiktig rehabiliteringsprogram også utenfor institusjon. Disse programmene innebærer opplæring, behandling, forsøk på å løse problemer som bidrar til eller skyldes alkoholismen, og lære seg ferdigheter til å mestre alkoholismen over tid.  Disse ferdighetene innebærer bl.a. følgende:

• Lære å oppdage og klare å motstå trangen til å drikke
• Motstå sosialt press til å delta i misbruk
• Endre helsevaner og livsstil. F.eks. bedre kostholdet og søvnvanene, holde seg unna "svirebrødre og -søstre", unngå steder og begivenheter der det drikkes
• Lære å utfordre den alkoholiske tenkningen. F.eks. tanker som "jeg trenger en drink for å passe inn, ha det moro eller takle stress"
• Etablere et støtteapparat og lære hvordan en skal be om hjelp og støtte fra andre. F.eks. fra medlemmer i selvhjelpsgrupper
• Lære å takle følelser som sinne, angst, kjedsomhet, depresjon og stressfaktorer uten bruk av alkohol
• Oppdage og mestre varselsignaler om tilbakefall før alkohol blir brukt
• Lære seg å forvente at tilbakefall kan komme og vite hvordan han eller hun kan påvirke risikofaktorer for tilbakefall

Forebyggende behandling

Det kan være god nytte i jevnlige konsultasjoner med en behandler over lengre tid. Fastlegen kan ofte være en god støttespiller. 

Det finnes flere medisiner som kan forsøkes for å avstå fra alkoholbruk, selv om nytten ikke er godt dokumentert. Noen mener at naltrekson og akamprosat er de mest effektive medikamentene.

Naltrekson (Naltrexone) virker ved å minske trangen til å drikke. Anbefalt varighet av behandlingen er sannsynligvis kontinuerlig behandling lengre enn 3 måneder. Naltrekson kan antagelig tas ved behov de dagene det er risiko for alkoholinntak.

Nalmefen (Selinco) har vist seg effektivt som medisinering ved behov, for å redusere det totale alkoholinntaket samt dager med stordrikking.

Akamprosat (Campral) brukes etter avrusning av alkoholavhengige. Er vist å kunne redusere antall drikkedager og øke andelen som er avholdende.

Disulfiram (Antabus) har vært brukt i mange år. Midlet forstyrret nedbrytningen av alkohol slik at det dannes et stoff som gjør personen uvel og kvalm ved inntak av alkohol. Hovedproblemet med antabus er at folk ofte stopper å ta preparatet for å kunne drikke. 

Andre medikamenter som brukes for å forhindre tilbakefall, er en gruppe antidepressive medikamenter som betegnes SSRI. 

Barna

Dersom pasienten har barn, skal dette alltid tas opp av behandlerne. Barn skal ikke lide på grunn av foreldres alkoholvaner. Derfor skal behandler alltid vurdere om melding til barne- og familieverntjenesten skal sendes. 

Førerkort

Aktiv avhengighet av alkohol er ikke forenlig med å inneha retten til å kjøre bil. Behandlere som blir kjent med en pasients avhengighet, er forpliktet til å sende melding til fylkesmannen.

Dette regelverket kan for noen synes strengt eller urettferdig, kanskje fordi man har passet på å ikke kjøre bil i forbindelse med perioder med inntak av alkohol. Regelverket åpner ikke for en slik skjønnsmessig vurdering fordi det er helt umulig for legen/behandleren/fylkesmannen å etterprøve dette. At man for eksempel ikke har hatt uhell eller ulykker i bil, er ikke vitnesbyrd om at kjøring har skjedd under forsvarlige forhold.

Som regel fratas man retten til å kjøre bil for en periode, med mulighet for å søke om dispensasjon (få tilbake kjøreretten for en periode) etter et gitt tidsrom. I dette tidsrommet er det ofte en forutsetning at pasienten er i aktiv behandling, og at kontrollprøver (urin-/blodprøver) avlegges for å dokumentere avholdenhet fra alkohol. 

Som regel fortsetter dette kontrollopplegget også etter den mest aktive behandlingen, men i mindre omfang og sjeldnere. Dette kan også virke urettferdig for mange, men man vet at alkoholavhengighet for svært mange er en livslang tilstand med risiko for tilbakefall. Dette er ikke ulikt opplegget for pasienter med andre kroniske sykdommer, som for eksempel diabetes, hvor man må møte til jevnlige kontroller og er under spesielt oppsyn med tanke på førerretten.