Behandling av ADHD

Hva som er den beste behandlingen av ADHD (hyperkinetisk syndrom, uoppmerksomhet og hyperaktivitet), er under stadig debatt. Dagens behandling innebærer først og fremst psykososiale tiltak. Medikamenter forsøkes ofte, og de skal da alltid kombineres med psykososiale tiltak rundt barnet.

Behandlingen har som hovedmål å redusere ADHD-symptomer, bedre funksjonen i hverdagen og forhindre eller begrense utvikling av tilleggsproblemer. Den vil som regel være omfattende og innebærer gjerne at spesialpedagogiske, psykologiske/psykiatriske, medisinske og psykososiale tiltak tas i bruk.

Tiltak vil kunne omfatte:

• Informasjon om AD/HD
• Behandling med legemidler
• Tilrettelegging av forhold hjemme, på skole, arbeidsplass eller andre steder
• Trygdestønader
• Andre sosiale hjelpe- og støttetiltak
• Behandling av andre samtidige (komorbide) tilstander

Animasjon om ADHD

Informasjon

Det er viktig at du/dere får informasjon om symptomer, antatte årsaksforhold, forløp, behandlingsmuligheter og prognose. Barn som er gamle nok, bør selv få informasjon og opplæring. Foreldre som får vite at barnet har ADHD, vil ofte ha et stort behov både for informasjon og noen å snakke med. Det samme gjelder for unge og voksne som selv får diagnosen, samt deres pårørende. Foreldre og lærere bør få hjelp til å identifisere spesielle problemsituasjoner og finne teknikker for å mestre dem.

Det er viktig å gi umiddelbar ros og positiv tilbakemelding til barnet for å fremme ønsket atferd. Gi enkle og tydelige beskjeder.

Psykososiale tiltak

Barn og voksne med ADHD har ofte stor nytte av rådgiving eller atferdsterapi, noe som kan gis av psykiatere, psykologer, sosionomer eller andre helsearbeidere. Så mange som en tredjedel av de med ADHD kan også ha andre tilstander som angstlidelser eller depresjon. I disse tilfellene vil rådgiving hjelpe både mot ADHD og de andre problemene.

Rådgivingsbehandling og sosiale tiltak kan innebære:

• Psykoterapi. Dette gjør det mulig for barn og voksne med ADHD å snakke om spørsmål som plager dem, avdekke uheldige atferdsmønster og lære måter å takle disse symptomene på.
• Atferdsterapi. Denne behandlingsformen hjelper lærere og foreldre å lære teknikker for å takle barnets atferd. Disse teknikkene kan inkludere belønningssystemer og avbrytelser eller pauser for å korrigere feil atferd ("timeouts").
• Familieterapi. Denne formen for terapi kan hjelpe foreldre og søsken å håndtere stress og irritasjon som følger av det å leve sammen med en person med ADHD.
• Trening av sosiale ferdigheter. Dette kan bidra til å lære barnet hensiktsmessig sosial atferd.
• Støttegrupper. Dannelse av slike grupper kan tilby voksne og barn med ADHD og deres foreldre et nettverkt med sosial støtte, informasjon og undervisning.
• Foreldretrening. Dette kan hjelpe foreldre til å tilegne seg måter å forstå og veilede sitt barns atferd på.
• Ekstrahjelp i barnehage, skole og arbeidsliv. Mange har nytte av tilpasninger som tar hensyn til funksjonsvansker på skole eller i arbeidslivet, så som vansker med organisering av oppgaver eller sosiale vansker.
• Trygdeordninger og andre støttetiltak. Rådgivning ved hjelpemiddelsentralen eller økonomisk støtte i form av grunnstønad kan være aktuelt for noen.

De beste resultatene synes å komme ved bruk av tverrfaglige grupper der lærere, foreldre, terapeuter eller leger arbeider sammen. Det er viktig at foreldrene samarbeider med barnets lærere og støtter dem i deres utfordringer i klasserommet.

Sentralstimulerende medikamenter

Sentralstimulerende midler er de vanligste medikamentene som foreskrives til barn med ADHD. I Norge er vi enige om at dette er en behandling som skal forbeholdes de barna som har alvorlige plager på grunn av ADHD og som har vesentlig funksjonsnedsettelse. Behandlingen skal følges opp av spesialutdannet helsepersonell. 

Vi kan undre oss over hvorfor stimulerende midler gis til barn som i utgangspunktet virker overstimulerte. Selv om forskerne ikke vet nøyaktig hvordan disse medikamentene virker, ser det ut til at de stimulerende midlene forsterker og balanserer hjernens mengde av de kjemiske stoffene dopamin - som er forbundet med aktivitet - og serotonin - som er forbundet med følelsen av å være tilfreds. Medikamentene som er mest brukt ved ADHD, synes å øke mengden dopamin i hjernen.

De aktuelle legemidlene er:

• Metylfenidat (Ritalin^®, Concerta^®, Delmosart^®, Equasym^®, Medikinet^®, Metylfenidat^®)
• Deksamfetamin (Dexamfetamin^®, Attentin^®)
• Lisdeksamfetamin (Aduvanz^®, Elvanse^®)
• Atomoksetin (Strattera^®, Atomoxetine^®, Audalis^®) og guanfacin (Intuniv^®) regnes ikke som sentraltvirkende legemiddel og er andrevalg

Sentralstimulerende midler kan bidra til å lindre de mest typiske symptomene som uoppmerksomhet og hyperaktivitet - noen ganger dramatisk. Medikamentene kan bidra til å bedre skoleprestasjoner, bedre sosiale ferdigheter eller minske konfliktene i hjemmet. Det er noe usikkerhet knyttet til bruken av disse preparatene fordi man ikke kjenner langtidseffektene. Forskning tyder på at effekten taper seg etter noen års bruk.

Forskning har vist at uten atferdsterapi og tilrettelagte utdanningstilbud, er ikke medikamenter alene nok til å bedre langtidsprognosen til et barn med ADHD.

Kostbehandling og dietter

Det er mye fokus på kosthold i forhold til ADHD, men vi har enda ikke gode studier som kan bekrefte effekt av ulike dietter. Det er gjort studier på friske barn på tre og ni år som har vist at høyt inntak av fargestoffer, konserveringsmiddel og sukker gir flere episoder med hyperaktivitet. Problemet med akkurat disse studiene, er at de har blandet en hel rekke tilsetningsstoffer sammen og gitt dem i doser som tilsvarer tilsetningsstoffer fra to til fire poser (á 56g) godterier daglig i flere uker. Det er vanskelig å tenke seg at dette skulle være en del av normalt kosthold til såpass små barn i Norge. I tillegg er det vanskelig å si om det er fargestoffene, konserveringsmidler eller sukkerinnhold som gjorde at barna utviklet episoder med hyperaktivitet. Den europeiske matsikkerhetskomiteen har i ettertid kritisert resultatene fra studien.

Andre studier har fokusert på eliminasjonsdietter der barna får et svært begrenset utvalg av matvarer i noen uker før man gradvis innfører en og en matvare. En studie som ble publisert i 2011, har sett gunstige effekter av denne type tilnærming hos noen av barna. Forfatterene anbefaler fem ukers utprøving under veiledning. De forsøkte også å se om det var noen sammenheng mellom blodprøver (IgE og IgG målinger) og effekt av dietten, men dette hadde ingen betydning. Grunndietten var sammensatt av ris, kjøtt, grønnsaker, pærer og vann. I tillegg poteter, enkelte frukter og hvete. 

Andre forskere mener at effekten av diettbehandlig i hovedsak skyldes at det innføres mer struktur og mer regler for barna og at de blir roligere og mer fokusert av denne grunn.

Felles for all kostbehandling, er at vi med dagens kunnskap ikke vet nok til å anbefale én spesiell diett. Det er flere studier som peker i retning av at kosthold har betydning hos noen. For å prøve ut bestemte dietter, bør du/ dere ta kontakt med helsesøster, lege eller klinisk ernæringsfysiolog for å sikre at barnet får i seg de næringsstoffene han eller hun har behov for. Det er nyttig å være kritisk til mirakelkurer og dyre behandlingsopplegg som ofte retter seg mot fortvilte foreldre som vil det beste for barna sine, men som mangler vitenskapelig bevist effekt.