Biologiske legemidler

Sent på 1990-tallet kom de første av flere biologiske legemidler på markedet for å behandle leddgikt. Den første var etanercept (Enbrel), men det tok ikke lang tid før flere midler var tilgjengelige.

Legemidler som modifiserer biologisk respons, mest omtalt som biologiske legemidler, er medisiner som er utviklet for å hindre og dempe inflammasjon som skader leddene. De biologiske legemidlene er skreddersydd for å binde seg til målmolekyler på celler i immunsystemet og i leddene. De blokkerer stoffene som skilles ut i leddene, og som forårsaker inflammasjon og ødeleggelse av ledd.

Det finnes flere typer biologiske legemidler. Hver av dem er rettet mot en spesifikk type molekyl som er involvert i inflammasjonsprosessen. Eksempler er tumor nekrose faktor (TNF), interleukin-1 og overflatemolekyler på T- og B-lymfocytter.

Tumor nekrose faktor alfa (TNF-alfa)

TNF-alfa er et signalprotein (cytokin) som er involvert i en tidlig fase av inflammasjon - proteinet inngår i det som kalles akutt fase reaksjonen. TNF-alfa produseres i hovedsak av celletypen makrofager. Den primære oppgaven til TNF-alfa er i reguleringen av immuncellene. TNF kan sette i gang reaksjoner i kroppen som feber, celledød, utmattelse, inflammasjon.

Dysregulering av TNF-produksjonen antas å spille en rolle i en rekke sykdommer, spesielt autoimmune sykdommer som leddgikt, Bekhterev, inflammatorisk tarmsykdom, psoriasis, astma. TNF fremmer den inflammatoriske reaksjonen og spiller en sentral rolle i sykdomsutviklingen.

Midler som hemmer TNF (TNF-hemmere eller -blokkere), slik som de biologiske legemidlene, har vist seg effektive i behandlingen av inflammatoriske, autoimmune sykdommer.

Definisjon av biologisk legemiddel

I følge Statens legemiddelverk skiller biologiske legemidler seg fra andre legemidler fordi de er framstilt av eller er renset fra levende celler eller vev. Dette kan være mikroorganismer (bakterier/virus/sopp), organer eller vev fra planter eller dyr. Måten de produseres på, skiller seg fra et tradisjonelt kjemisk legemiddel. Ettersom produksjonen skjer i ulike levende organismer/bakteriestammer, kan dette gi opphav til små strukturulikheter i molekylene som legemidlet er bygget opp av. Dersom en bivirkning oppstår og en vil vite årsaken, er det viktig å kunne spore nøyaktig hvor og når legemidlet ble produsert. 

Angrepspunkt

Enbrel (etanercept), Remicade (infliximab), Humira (adalimumab), Simponi (golimumab), and Cimzia (certolizumab pegol) er biologiske legemidler som er rettet mot tumor nekrose faktor. De omtales ofte som TNF-blokkere og er antistoffer som blokkerer proteinet TNF-alfa.

Kineret (anakinra), Simulect (basiliximab), Stelara (ustekinumab), RoActemra (tocilizumab) og Ilaris (canakinumab) hemmer interleukin. De er generelt oppfattes som mindre effektive biologiske midler enn TNF-blokkere.

Orencia (abatacept) forstyrrer aktiveringen av T-celler. Orencia er vanligvis reservert for pasienter med moderat til alvorlig leddgikt som ikke får kontroll over sykdommen med metotrexat og en TNF-blokker.

Rituxan (rituximab) reduserer antallet B-celler. Også denne medisinen er reservert for pasienter som oppnår en utilfredsstillende effekt av metotrexat og en TNF-blokker.

Virkning

De biologiske legemidlene motvirker betennelses- og immunprosessene. Derved dempes aktiviteten i den revmatiske sykdommen, og den blir mindre intens og mange vil føle seg mindre utmattet og trette. Betennelsesprøver som senkning og CRP går ned. Leddplager vil bli mindre merkbare.

Biologiske legemidler brukes hos voksne mot leddgikt (revmatoid artritt), psoriasisartritt og Bekhterevs sykdom. Hos barn brukes noen av disse medisinene mot leddgikt hos barn. Ved psoriasisleddgikt bedres også hudutslett.

Det kan ta tid før virkning på sykdomsaktiviteten oppnås, vanligvis innen 12 til 14 ukers behandling. Ofte kombineres TNF-alfa-hemmere med metotrexat og/eller andre legemidler ved revmatisk sykdom.

Bivirkninger

Alle legemidler med virkning har også mulighet for å gi bivirkninger, så også med biologiske legemidler. De færreste får bivirkninger, men noen får det. Noen pasienter kan oppleve alvorlige bivirkninger og kan trenge behandling. Bivirkninger kan opptre i opptil flere måneder etter den siste injeksjonen.

Vær særlig oppmerksom på følgende:

• Symptomer på allergisk reaksjon som for eksempel opphovning i ansikt, lepper, munn eller svelg som kan medføre vansker med å svelge eller puste. Også hudutslett, elveblest, opphovning av hender, føtter eller ankler kan forekomme.
• Symptomer på en infeksjon (inkludert tuberkulose), som for eksempel feber, tretthet, hoste, kortpusthet, influensaliknende symptomer, vekttap, nattesvette, diare, sår, tannproblemer eller svie ved vannlating.
• Symptomer på leverproblemer som for eksempel gulfarging av hud og øyne, mørk brunfarget urin, magesmerter oppad til høyre, feber, kvalme, oppkast og tung tretthetsfølelse.

De vanligste bivirkningene er øvre luftveisinfeksjon, sår hals eller heshet, rennende nese. Slike bivirkninger oppstår oftere enn hos 1 av 10 brukere.

Hvem?

Pasienter som har en utilfredsstillende respons på DMARDs (sykdomsmodifiserende antirevmatiske midler), enten alene eller i kombinasjon med andre leddgiktmedisiner, er vanligvis aktuelle kandidater for biologiske midler.

Sammenlignet med DMARDs så virker biologiske midler raskere. Du vil i løpet av uker etter oppstart vite om du har effekt av medisinen.

Mange revmatologer velger nå å gi biologiske midler som førstevalg.

Kontraindikasjoner

Dessverre er ikke biologiske midler egnet for alle pasienter. Det er visse tilstander hvor risikoen for bivirkninger overstiger gevinsten av behandlingen. For eksempel gjelder det pasienter med multippel sklerose eller tidligere lymfom. Heller ikke pasienter med hjertesvikt er gode kandidater. Det oppfattes også for risikofylt å bruke biologiske legemidler til pasienter som har hatt alvorlige eller gjentatte infeksjoner.

Forsiktighetsregler

Behandlingen bør ikke startes hvis du har en infeksjon i kroppen. Symptomer på infeksjon er feber, hoste, kortpusthet, influensaliknende symptomer, diare, sår, tannproblemer eller svie ved vannlating. Det er svært viktig å avklare at du ikke har eller har hatt tuberkulose. Du bør heller ikke være bærer av eller ha hepatitt B-virus.

Du kan lettere få infeksjoner mens du bruker biologiske midler fordi de svekker immunsystemet. Infeksjonene kan utvikles raskere og bli mer alvorlige.

Hvilket biologisk legemiddel bør velges?

Revmatologen vil bestemme hva som er det beste biologiske legemidlet for deg. Dette er kostbare medisiner, så diagnosen må være klar. Medisinene gis på ulike måter, enten som injeksjoner eller direkte i blodet. Injeksjoner kan du læres opp til å sette selv, mens midler som gis intravenøst, må du få på et medisinsk senter eller poliklinikk. Spørsmålet er hva som passer for deg. Det samme gjelder hvor hyppig medisinen skal settes.