Leddgikt (revmatoid artritt)

Prøver og undersøkelser

Revmatisk faktor kan påvises i blodet hos 70 prosent av RA-pasientene. Den kan imidlertid også finnes hyppig ved en del andre revmatiske sykdommer, og er tilstede hos fem prosent av den friske befolkningen. Anti-CCP-antistoffer er en prøve som er bedre til å utelukke de som ikke har leddgikt.

Både senkningen og CRP er som regel forhøyet, mens blodprosenten vanligvis er lav når sykdomsaktiviteten er høy. Urinundersøkelse kan vise proteiner i urinen som uttrykk for nyrepåvirkning. Undersøkelse av leddvæsken vil vise et for høyt antall hvite blodceller i angrepne ledd. Vevsprøve fra hinnen som kler innsiden av leddene (synovia) kan også bli aktuelt å ta.

Røntgenundersøkelse gjøres alltid, men det tar tid før sykelige forandringer vises på bilder. Man kan se ødeleggelse av beinvev, kalktap i skjelettet nær angrepne ledd og feilstillinger. Ultralyd, scintigrafi og MR kan vise betennelsesforandringer i leddhinnene, lenge før skader på beinvevet lar seg påvise ved røntgen.

Medikamentell behandling

Det finnes ingen helbredende behandling, men en rekke medikamenter demper sykdomsaktiviteten og lindrer smerten. Det finnes et stort forråd av medisiner, og det er en spesialistoppgave å velge riktig behandling og styre den medikamentelle behandlingen ved leddgikt.

Sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (disease modifying antirheumatic drugs = DMARDs) er den viktigste medikamentgruppen ved leddgikt. Disse legemidlene påvirker selve sykdomsprosessen ved å minske leddhevelse og smerter, de begrenser leddskadene og bedrer funksjon. DMARDs vil i de fleste tilfeller få sykdommen under kontroll. Ulempen er at dette er legemidler som kan gi bivirkninger, derfor reduseres dosen til laveste effektive nivå når sykdommen er kommet under kontroll. Ved oppblussing av tilstanden økes dosen raskt.

Ved alvorlig leddbetennelse kan tidlig igangsetting av behandling med DMARDs forsinke utvikling av skader i leddene. Eksempler på slike medikamenter er:

• Metotrexat. Er en cellegift. Den har vist seg svært effektiv ved leddgikt og brukes i lavere doser enn ved kreftbehandling. Det er det mest benyttede medikamentet, og effekt inntrer etter to til seks uker.
• Antimalariamidler. Disse har effekt først etter to til seks måneder. De kan gi sykdom på netthinnen i øyet, og derfor er det viktig at pasienter som får denne behandlingen, blir regelmessig kontrollert hos øyelege.
• Sulfasalazin. Brukes av og til som førstevalg ved milde sykdomsbilder. Effekten kommer etter seks til åtte ukers behandling.
• Kortisonpreparater kan gis både som tabletter og som lokale innsprøytninger. Disse medikamentene demper betennelsen og hemmer immunforsvaret. De brukes ofte i kombinasjon med DMARDs under oppstart av behandlingen. Disse medisinene har også mange bivirkninger.
• Biologiske midler (TNF-alfa hemmere, interleukinhemmere, monoklonale antistoffer). Dette er den nyeste gruppen legemidler ved leddgikt. De brukes ved aktiv sykdom som ikke har respondert tilfredsstillende på behandling med metotreksat eller annen DMARD-behandling. Virkningen kommer ofte allerede etter to uker. Likevel er det innsigelser mot denne behandlingen. En canadisk vurdering av preparatene konkluderer med at de er moderat effektive på kort sikt, langtidseffekten er usikker, det er bekymring for langtidsbivirkninger, preparatene er svært kostbare og kun kostnadseffektive hvis DMARDs er uten effekt. Disse midlene brukes likevel i økende grad mot leddgikt og har bidratt til å forbedre prognosen ved leddgikt.

NSAIDs (for eksempel Naproksen, Voltaren, Ibux mm.) har ikke den samme gode effekten på sykdomsforløpet som DMARDs. Medikamentene i denne gruppen gir smertelindring og demper til en viss grad betennelsen. En ulempe er fare for bivirkninger fra mage-tarmkanalen, som for eksempel utvikling av magesår. Derfor kombineres ofte slik behandling med bruk av syrehemmende midler.

Fysioterapi

Det er viktig å styrke muskulaturen rundt de angrepne leddene, og å gjenoppbygge fysisk styrke etter eventuelle operasjoner. Fysioterapi er også gunstig for å forhindre at ledd stivner i ugunstige posisjoner. Bassengtrening virker både smertelindrende og muskelstyrkende. Varme og kuldebehandling kan gi smertelindring

TNS (stimulering av hudnerver) og akupunktur kan forsøkes for smertelindring.

Ergoterapi

Mange med leddgikt trenger tekniske hjelpemidler for bolig og arbeidsplass. Leddvern i form av korsetter og støttebandasjer, som vil avlaste påkjenningene direkte på leddene, kan også være viktig.

Ofte er det nødvendig med tilrettelegging på arbeidsplassen for å kunne fortsette i arbeid. I noen tilfeller kan det også bli nødvendig med omskolering. Ombygging av hjemmet kan i visse tilfeller bli nødvendig

Kirurgisk behandling

Brusken er helt borte. Leddhodet er deformert. Ingen aktiv betennelse av synovialhinnen

Mange leddgiktpasienter får ødeleggelser i ledd som krever kirurgisk behandling. Proteser kan erstatte ødelagte ledd, og fjerning av hinnen (synovia) som kler innsiden av leddet, kan gi bedre bevegelighet. Avstivning av ledd kan vurderes for eksempel i håndledd og fingerledd.

Andre tiltak

Regelmessig fysikalsk behandling, samarbeid med ergoterapeut, og opphold på kurbad og rehabiliteringsinstitusjoner er av betydning. Behandlingsreiser til utlandet kan være til god hjelp, siden sol og varme ofte gir lindring av smerter og bedre bevegelighet.

Mange vil ha glede og nytte av å melde seg inn i en pasientorganisasjon.