Levertransplantasjon

Stor omhyggelighet i pasientutvelgelse, behandling før, under og etter operasjonen og oppfølging er avgjørende for prognosen hos den enkelte pasient. Mangel på leverdonorer tilsier streng prioritering av hvem som er egnet for levertransplantasjon, men medisinske og tekniske fremskritt gjør at ventelisten for levertransplantasjon i Norge er kort (median tre uker), og ventetiden er blitt kortere til tross for sterkt økende aktivitet. Levertransplantasjoner utføres i Norge ved Rikshospitalet.

Den første levertransplantasjonen i Norge ble utført i 1984. Siden da er det utført totalt 1403 levertransplantasjoner fram til og med 2016. I 2016 ble det utført 100 levertransplantasjoner. Resultatene er blitt bedre gjennom disse årene og ett års og fem års pasientoverlevelse er nå på henholdsvis 92 prosent og 86 prosent.

Hva er en levertransplantasjon?

Animasjon av levertransplantasjon

Operasjonen innebærer hos voksne pasienter at man fjerner hele den syke leveren og erstatter den med en ny lever. Hos barn fjerner man vanligvis den syke delen og setter inn deler av leveren fra en giver (oftest et familiemedlem). Inngrepet er teknisk krevende og krever stor ekspertise, derfor er det i Norge sentralisert til Rikshospitalet.

Leverdonorer

Hjerneblødning er hyppigste dødsårsak (50% av alle donorer), mens trafikkulykker var dødsårsak hos 10 prosent. Median alder for donor har økt fra 34 år i perioden 1984–94 til 43 år i perioden 1995–2004 og 52 år i perioden 2005–08. Antall gjennomførte organdonasjoner har økt i perioden, og var det høyeste i 2008 med 98.

På grunn av mangel på tilgjengelige levere er man i andre land i stigende grad gått over til å anvende familie og ektefeller som levende donorer også til voksne. Operasjonen som medfører at man fjerner omkring to tredjedeler av donors lever, er ikke uten problemer, idet det er en dødelighet på 0,5 prosent og problemer etter operasjonen hos cirka 20 prosent. I tillegg kommer at langtidsfølgene foreløpig er ukjente.

Ventetiden til transplantasjon er blitt stadig kortere. En årsak til det er at man nå kan bruke én lever til to mottakere.

Hvem kan få tilbud om levertransplantasjon?

Levertransplantasjon overveies hvis pasientens forventede korttidsoverlevelse eller faktiske livskvalitet er nedsatt som følge av leversykdom. Det er viktig at pasienten henvises til vurdering i god tid for at ikke ventetiden på egnet donor eller en uventet forverrelse av leversykdommen skal bli avgjørende for prognosen. Et tverrfaglig team ved Rikshospitalet foretar beslutningen om hvem som kan transplanteres.

De vanligste leversykdommene som fører til levertransplantasjon, var i årene 2005-2008 primær skleroserende kolangitt (26 prosent) og primær biliær cirrhose (7 prosent) som sammen utgjorde 33 prosent av alle tilfellene. Andre diagnoser er alkoholisk leversvikt (10 prosent), kronisk hepatitt C (8 prosent) og kreftsykdom i leveren (7 prosent). Hos barn under ett år er medfødt sammenvoksninger i galleveiene (gallegangsatresi) den dominerende årsaken til levertransplantasjon. Andelen med alkoholisk leversvikt som årsak til transplantasjon er avtagende, mens hepatitt C som årsak er økende og er nå 3. hyppigste årsak.

Det stilles strenge krav til at pasienter med alkoholisk leversykdom får tilbud om levertransplantasjon, dog kan en slik pasient bli vurdert dersom vedkommende har vært tørrlagt i minst 6 mnd og de psykososiale forholdene er ordnede. Pasienter med hepatitt B blir sjelden tilbydt operasjon fordi virussykdommen hos de fleste vil kunne fortsette etter operasjonen.

Kreftsykdom som har oppstått i leveren, kan egne seg for transplantasjon, mens kreftspredning til leveren fra kreftsykdom andrer steder i kroppen har inntil nylig vært uegnet. Det pågår nå et prosjekt blant pasienter med tykktarmskreft og spredning til leveren, for å vurdere om resultatene tilsier at det bør etableres et tilbud også for denne gruppen.

Utredning og forbehandling

Pasienter som vurderes for levertransplantasjon, må gjennom en grundig utredning for å avklare om pasienten vil ha nytte av operasjonen og for å utelukke at pasienten har underliggende sykdom som kan komplisere inngrepet. Utredningen foregår etter et standardisert program og utføres av spesialister ved Rikshospitalet. I de tilfeller man finner at levertransplantasjon kan være aktuelt, vil man sørge for at pasienten er best mulig forberedt gjennom å gi vedkommende ulike former for medikamentell behandling.

Etterbehandling og kontroll

Etter inngrepet er det påkrevd med intensiv oppfølging og kontroll. Man frykter infeksjoner og avstøting av den nye leveren. Akutt avstøting kan ses fra første uke og opptil 3 mndr etter operasjonen. Etter 3 mndr. er avstøtning sjelden hos levertransplanterte pasienter som mottar nødvendig immundempende behandling.

For å hindre avstøting av den nye leveren må pasienten behandles med medisiner som demper immunreaksjoner i kroppen. Denne behandlingen er ganske intens de første 6-12 månedene, deretter trappes det ned til laveste vedlikeholdsdose. Målet med den immundempende behandling er med færrest mulige bivirkninger å forhindre avstøtning, idet overbehandling øker risikoen for infeksjoner, nyrefunksjonsnedsettelse og beinmargspåvirkning.

Resultater

Levertransplantasjon er et sjeldent inngrep, men klart flere opereres i dag enn bare for noen år siden. Operasjonsresultatene er også blitt stadig bedre etter hvert som man både i Norge og internasjonalt har fått økt erfaring med disse inngrepene. Flertallet overlever og over 2/3 kan vende tilbake til arbeid eller skole/studier.