Miltskade

Hva er miltskade?

Milten befinner seg i øvre, venstre side av bukhulen - under de nederste ribbena. Milten kan skades av stump eller gjennomtrengende vold mot buken og de nedre ribbena på venstre side, unntaksvis også ved diagnostiske prosedyrer. Siden milten er omhyllet av en kapsel, kan skaden innbefatte bare kapselen, bare miltvevet (subkapsulær skade) eller begge deler.

Milten er det organet som hyppigst skades ved stumpe skader mot buken.

Hva skjer ved en miltskade?

Milten har en rik blodforsyning, og enhver skade av miltvevet etterfølges av blødning. Er kapselen hel, forblir blodet innenfor kapselen. Blødningen kan imidlertid trenge inn i rommet mellom kapselen og miltvevet, der blodet samler seg (hematom), og noen ganger er denne blodansamlingen større enn milten. I de fleste tilfeller holder kapselen, og blodansamlingen løses opp over tid.

Unntaksvis (5%) brister imidlertid kapselen, noe som vanligvis inntreffer i løpet av et par uker etter skaden. Da vil blodansamlingen og ytterligere blod fra milten strømme ut i bukhulen, noe som medfører fare for sjokk på grunn av stort blodtap. Brister kapselen tidlig, men blødningen er langsom, kan blodet ansamles rundt milten og noen ganger kapsles inn. Er blødningen kraftigere, strømmer blodet ut i bukhulen, og pasienten vil kunne gå i sjokk på grunn av blodtapet.

Symptomer og tegn

Ved langsom blødning kan den skadede ha moderat smerte i øvre venstre side av buken, noen ganger med smerteutstråling til venstre skulder. Iblant oppstår det kvalme og oppkast. Ved større blødning kan blodtapet bli stort, og den skadede kan utvikle sjokk på grunn av blodtapet.

Legeundersøkelsen kan ved langsom blødning avdekke at buken er lett øm, og den skadede strammer magemuskulaturen ved forsøk på å klemme på magen i øvre venstre del av buken. Noen ganger kan legen kjenne en oppfylning. Ved større blødning er det tegn til utvikling av sjokk i form av rask og svak puls, redusert blodtrykk og kaldsvette. Buken kan da være utspent på grunn av blodet.

Diagnosen

Gjentatte målinger av blodprosent og antall hvite blodlegemer kan vise tegn på blødning i buken gjennom påvisning av synkende blodprosent og økt antall hvite blodlegemer. Den viktigste undersøkelsen er likevel ultralyd av bukhulen. Ultralyd er en undersøkelse som med stor sikkerhet kan brukes til å påvise om det er fri væske i bukhulen (blod), og om det er behov for å gjøre operasjon. CT kan brukes til å gradere skaden, noe som kan være nyttig ved valg av behandlingsmetode. 

Behandling

Målet med behandlingen er å stanse eventuell blødning og forhindre utvikling av sjokk, samt å bevare miltens funksjon. Valg av behandling avhenger av skadens omfang og av den skadedes tilstand. Om det mangler tegn til pågående blødning, observeres pasienten i hvile på kirurgisk avdeling noen dager. Tilstanden følges med gjentatte CT- eller ultralyd-undersøkelser. Ved små skader stanser ofte blødningen av seg selv og ny blødning er uvanlig.

Ved tegn til sjokkutvikling som uttrykk for stor blødning, må den skadede opereres for å stanse blødningen. Ved operasjonen forsøker kirurgen å spare så store deler av milten som mulig gjennom å fjerne bare deler av milten. Grunnen til at man forsøker å bevare miltvev, er at milten har en viktig rolle i kroppens forsvarssystem mot infeksjoner.

Animasjon om fjerning av milten

De siste 20 årene har det vært en tendens til økt bruk av ikke-operativ behandling. Man forsøker "å vente og se" og følger tilstanden med ultralyd eller CT. Det er også i en del tilfeller mulig å blokkere de blodårene som blør, ved å føre inn en slags spiral (coil) som tetter igjen blodåren og stanser blødningen. Denne prosedyren kan enten utføres på en litt mindre blodåre som går til en del av milten - da er det bare denne delen av milten som går til grunne - eller inngrepet kan utføres på hovedblodåren til milten - noe som fører til at blødningen opphører, men hele milten dør.

Prognose

Prognosen for miltskaden er god både med og uten operasjon. Totalprognosen avhenger av øvrige skader. En person som har fått fjernet milten, bør vaksineres mot pneumokokker, Hemophilus influenzae og meningokokker.