Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Echinococcus

Ekinokokkose

Protozoer og ormer

Infeksjoner

NHI.no

Ekinokokkose er en infeksjon med parasitten 

. Dette er en liten mark som kun blir få millimeter lang. Det finnes flere undergrupper av denne marken, men det er særlig to som kan gi sykdom hos mennesker. Hundens dvergbendelmark (

) var ganske vanlig i Norge før, men er sjelden i dag. Revens dvergbendelmark (

) er aldri observert i fastlands-Norge (men finnes på Svalbard). Særlig den sistnevnte varianten kan forårsake alvorlig sykdom hos mennesker.

 for ekinokokker er rovdyr. De kan bære denne parasitten i tarmen uten selv å bli syke. Bendelmarken biter seg fast i tarmen for å unngå å bli med strømmen ut. Voksne mark legger egg. Eggene sitter ikke fast og følger med avføringen. Eggene kan først klekkes når de kommer inn i en ny vert. Dette kan for eksempel skje ved at andre dyr spiser gress, bær eller sopp tilgriset av avføring fra hovedverten. Den nye verten kaller vi en 

. Dette kan være husdyr som sau. På Svalbard er det særlig mus som er funnet som mellomvert. I tarmen hos mellomverten klekkes ekinokokk-eggene. Larvene spiser seg så gjennom tarmveggen og følger blodbanen til de finner et organ hvor de slår seg ned, som regel leveren. På dette stadiet skiller de to variantene (hundens- og revens dvergbendelmark) seg litt fra hverandre. Sykdomsprosessene er derfor omtalt hver for seg under. Larvene må så finne veien tilbake til en 

 for at de skal kunne utvikle seg til kjønnsmodne bendelmark. Dette skjer ved at hovedverten (rovdyr) spiser mellomverten (se figur).

Smitte og markens livsløp

Hunden dvergbendelmark var mye vanligere i Norge fram til 1950, men nå er parasitten knapt å finne. En viktig grunn til det er at gjeterhunder ikke lenger får spise slakteavfall fra rein, slakteavfallet skal destrueres. Rein fungerte i stor grad som mellomvert. På denne måten ble livssyklusen til bendelmarken brutt. Larvene i mellomvertene ble aldri overført til hovedverten, og dermed ble sirkelen brutt og tilstanden er nå uvanlig.

Hundens dvergbendelmark gir en mindre alvorlig sykdom enn revens dvergbendelmark. Man tror at de fleste mennesker som blir infisert med parasitten aldri blir oppmerksomme på at de bærer på smitten. Dersom parasitten slår seg ned i kroppen er det nesten alltid i leveren hvor den danner en væskefylt blære (cyste). Det normale er at infeksjonen ikke sprer seg til andre organ, men blir holdt i sjakk av kroppens eget immunforsvar. Er immunforsvaret svekket vil sjansen være større for at bendelmarken skal kunne forårsake sykdom. Om man bærer på larven og utvikler symptomer på dette vil dette kunne gi plager som generell uvelhetsfølelese og kanskje gulsott. Lungene er det nest vanligste stedet larven kan slå seg ned, i slike tilfeller ser man ofte astma-liknende symptomer hos den syke. I teorien kan marken slå seg ned i hvilket som helst av kroppens organer, og hvor dette skjer vil være avgjørende for hvilke symptomer en smittet person vil utvise.

Hundens dvergbendelmark

Revens dvergbendelmark er aldri påvist på fastlandet av Norge, men den finnes på Svalbard. Denne varianten vil så godt som alltid slå seg ned i leveren først, for så å spre seg til andre organ som for eksempel lunger, hjerne og hjerte. Parasitten vil forårsake svulstdannelse som likner det man ser ved kreft, og måten infeksjonen sprer seg på er også lik det man ser ved spredning av kreftsvulster. Uten behandling kan revens dvergbendelmark forårsake død hos mennesker, men vi har heldigvis blitt mye bedre til å behandle denne sykdommen. På 1970-tallet var gjennomsnittlig overlevelse i Europa 3 år, i 2005 ble den beregnet til 20 år. Behandles sykdommen i tide vil de aller fleste overleve.

Revens dvergbendelmark

Hundens dvergbendelmark har ofte ikke behov for behandling, mange bærer på infeksjonen uten at marken påvirker livskvalitet eller livslengde. Det er først ved obduksjon at man blir klar over parasittens tilstedeværelse. Det er også mulig å bære på infeksjonen i 50 år før man utvikler symptomer. Om man først utvikler symptomer på smitten, skal man alltid behandles.

Revens dvergbendelmark bør alltid behandles så raskt som mulig. Dette er for å unngå at parasitten sprer seg.

Behandlingen går ut på å fjerne blærene/svulstene ekinokokkene har forårsaket. Som regel skjer dette ved hjelp av kirurgiske inngrep og medisiner. I noen tilfeller er kirurgiske inngrep ikke å anbefale, da må man prøve medisinsk behandling alene. Medisinsk behandling bremser sykdommen, men er ofte ikke tilstrekkelig for å bli kvitt infeksjonen.

Behandling

Man har påvist revens bendelmark i Sverige, men kun ved noen få anledninger. Sjansen for å bli smittet der er med andre ord svært liten, og myndighetene i både i Norge (fastlandet) og Sverige ser ikke behov for noen tiltaksregler for folk flest.

Alle hunder som har vært i utlandet (med unntak av dyr som kommer direkte fra Finland, Storbritannia, Irland og Malta) og som tas over grensen til Norge, skal være behandlet mot revens dvergbendelorm (E. multilocularis). Hundeeiere må få dyret behandlet hos veterinær 24-120 timer før retur til Norge. Fra 1. januar 2017 ble krav til behandling av hunder som skal være med på utenlandsreiser, endret. Det er ikke lenger mulig å engangsbehandle hunder mot revens dvergbendelorm i Norge før korte turer til utlandet. Hver behandling skal dokumenteres av veterinæren i hundens pass. Medisinen som benyttes til dette fås uten resept. 

I enkelte områder i Alpene er revens dvergbendelmark såpass utbredt at litt forsiktighet er påkrevd, det samme gjelder på Svalbard. God hygiene er som alltid den beste beskyttelsen mot smitte. Konkrete råd for områder med mye smitte er:

alltid benytt hansker ved kontakt med rev, eller med døde dyr generelt

håndvask etter evt. kontakt med rev, hund (og hundeutstyr) eller katt

håndvask før måltider, og etter opphold i skog og mark

Det er også satt i gang tiltak for å overvåke bestanden av rev med tanke på smitte. Bendelormen er ikke påvist i noen av de 4462 revene som har blitt testet siden programmet startet i 2002.

Forebygging

Ekinokokkose, cystisk

--&gt; http://www.uptodate.com/online/content/search.do?search=Treatment of echinococcosis

Moro PL. Treatment of echinococcosis. UpToDate, last updated Mar 23, 2018. 

Veterinærinstituttet: Ekinokokkose og Echinococcus. Publisert 08.03.2011. 

Smittevernboka. Ekinokokkose - veileder for helsepersonell. Sist oppdatert 20.02.2016. 

Brunetti E. Echinococcosis hydatid cyst. Medscape, last updated Apr 08, 2015. 

Craig PS, McManus DP, Lightowlers MW et al. Prevention and control of cystic echinococcosis. Lancet Infect Dis 2007; 6: 285-94. 

Nasseri-Moghaddam S, Abrishami A, Taefi A, Malekzadeh R. Percutaneous needle aspiration, injection, and re-aspiration with or without benzimidazole coverage for uncomplicated hepatic hydatid cysts. Cochrane Database of Systematic Reviews 2011, Issue 1. Art. No.: CD003623. DOI: 10.1002/14651858.CD003623.pub3 

Vetrinærinstituttet: Revens dvergbendelmark (Echinococcus multilocularis). Publisert 29.04.2011 

Ekinokokkose: Behandling