Gonoré: Diagnostikk

En stor andel av de som er smittet har ingen symptomer. Det kan derfor være god grunn til å la seg teste dersom man har risikoatferd. 

De som får plager får vanligvis dette to til syv dager etter smitte. Typisk er utflod fra urinrør og svie ved vannlatning hos menn, hos kvinner utflod fra urinrør og skjede. Utfloden er ofte kraftig.

Test for gonoré (PCR-test) gjøres enklest i en urinprøve hos menn. Det er viktig å få med de første dråpene, og man skal ikke fylle på mer enn at bunnen av plastglasset akkurat er dekket (cirka 15 ml) - resten lates i toalettet. Hos kvinner tas prøven med en bomullspinne som strykes mot skjedeveggen. Som regel testes også for klamydia i den samme prøven. Det er ikke uvanlig at personer med gonoré også har klamydiainfeksjon.

Det er viktig å i tillegg ta dyrkningsprøve for å kunne teste mot såkalt antibiotikaresistens. Dyrkningsprøve tas med det samme der symptomer og sykehistorie gir sterk mistanke om gonoré eller der PCR-test har vist gonoré. Det tas prøver fra urinrørsåpningen, og eventuelt endetarm og hals, for dyrkning og påvisning av gonokokkbakterien. Hos kvinner tas også prøve fra livmorhals og skjede.

Mikroskopi av utflod. Viser hvite blodlegemer med gonokokker. US Centers for Disease Control and Prevention

Leger er pålagt å drive smitteoppsporing ved denne tilstanden, jfr smittevernloven § 3-6. Det er viktig å oppspore smittekilden for å unngå komplikasjoner og videre spredning av smitten. I tillegg må smitte med gonokokkbakterier alltid meldes til Folkehelseinstituttets meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).

Klamydiabakterien, som også overføres seksuelt, er en mye vanligere årsak til urinrørsbetennelse hos menn og underlivsbetennelse hos kvinner enn gonoré.