Hiv-infeksjon og aids - en oversikt

Forekomst

I Norge de siste 15 årene er det påvist ca. 250 nye hivsmittede årlig, i 2017 var det 213 tilfeller, og kjønnsfordelingen var 155 menn og 58 kvinner. De fleste er smittet i utlandet. De nye tilfellene er hovedsakelig hivpositive innvandrere som er smittet i sitt tidligere hjemland før ankomst til Norge. De fleste som smittes her i landet tilhører gruppen menn som har sex med menn (msm).

Totalt er det fram til utgangen av 2017 påvist 6277 hiv-positive i Norge, 4260 menn og 2017 kvinner. 60-70% av alle tilfellene er smittet i utlandet, og i høyinsidens-områder skjer smitten først og fremst heteroseksuelt. Forøvrig er smitten er her i Norge særlig ved seksuell kontakt mellom menn, og gjennom smitte ved intravenøs stoffmisbruk.

Overføring av hiv

Hiv er påvist i alle kroppsvæsker, men kun blod, blodprodukter, sæd og vaginalvæske regnes som smitteførende. Smitterisikoen er størst de første 3 månedene etter smitte, og når det er utviklet aids. Smittsomheten er generelt lav, og den er svært lav dersom pasienten mottar moderne behandling. Det er beregnet at faren for overføring av smitte ved et ubeskyttet samleie sannsynligvis er så liten som 0,1 prosent - altså 1 tilfelle av smitte per 1000 samleier. Faren for smitte øker dersom en av partene har annen kjønnsykdom (klamydia, gonore eller syfilis), eller dersom det foreligger åpne sår og blødning.

Hyppigheten av overføring ved analt samleie (for den passive parten) er noe høyere enn ved vaginalt samleie, og anslås til litt over 1 prosent. Ved blodoverføring fra smittet person er smittsomheten nær 100%. I Norge er kontrollen av blod så streng og god at smitte ved blodoverføing ikke skjer.

Dersom en blir stukket av en nål som er brukt av en hiv-positiv person, er smitterisiko beregnet til 0,3% - altså svært liten risiko. Dersom det startes behandling umiddelbart etter at man ble utsatt for smitten reduseres risikoen for smitte med ytterligere 80%.

Ved utvikling av aids

Når immunsystemet begynner å svikte kan dette føre til utbrudd av en lang rekke ulike sykdommer som er uvanlige hos friske personer. Dette gjelder en rekke infeksjonssykdommer, som f. eks. tuberkulose eller gjentatte lungebetennelser. Langvarige soppinfeksjoner, f. eks. i spiserør eller tarmsystemet er også typisk. Ulike kreftsykdommer kan også bryte ut, f. eks. hudkreft (Kaposis sarkom) eller lymfekreft. Noen får vedvarende forstørrede lymfeknuter, vekttap endret tarmfunksjon. Munnsår, tilbakevendende herpessår og kjønnsvorter er også vanlig. Symptomer fra nervesystemet i form av hjernebetennelse med mentale forandringer, kramper og svikt i nervefunksjoner er alvorlige utslag av aids.

Blodprøver

Hiv-infeksjon påvises ved påvisning av viruspartikler i blodet, eller ved påvisning av hiv-antistoff. Virusprøve (Hiv-RNA) kan påvises tidligst 1-2 uker etter smitte. Antistoffer kan vanligvis påvises fra 8-12 uker etter smitte, noen ganger enda senere. Screeningtestene som brukes er kombinasjonstester for viruspåvisning og antistoffpåvisning. Det betyr at testene som regel er positive allerede 2 uker etter smitte. Imidlertid er latenstiden fra smitte til sykdommen bryter ut noen gang langsommere, og man kan først være sikker dersom testen er negativ etter 8 uker.

Mange steder finnes det nå tilbud om hurtigtesting, det vil si at man får svaret på kombinasjonstesten allerede få minutter etter at prøven er tatt.

Dersom HIV-testen er positiv, blir det alltid tatt en nye prøve som analyseres etter en annen metode, for å være sikker på at det ikke foreligger analysefeil eller f. eks. ombytting av prøver.

Medikamentell behandling av hiv-infeksjonen

Det brukes medikamenter som på forskjellig vis hindrer formeringen av viruset. Det finnes 5 aktuelle grupper av medikamenter, og det finnes mange preparater innenfor hver gruppe. For å oppnå maksimal effekt, og for å beskytte mot resistensutvikling hos viruset, brukes alltid en kombinasjon av 3 ulike medikamenter. Gjennomføring av behandlingen og valg av medikamenter krever inngående kunnskap og erfaring, og blir alltid gjort av spesialutdannede infeksjonsmedisinere.

Forebyggende behandling

Den som er smittet må treffe tiltak som forhindrer overføring av hiv til andre. Slike tiltak er kondombeskyttelse ved samleie, unngå å dele sprøyter, redusere antall seksualpartnere. Fra legens side er det viktig å sørge for at den smittede er vaksinert mot hepatitt B (leverbetennelser), pneumokokker, humant papillomavirus (HPV) og hemofilus influenzae (bakterier).