Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Magesmerter

Whipples sykdom

Bakteriesykdommer

Infeksjoner

NHI.no

Eriksen E, Westre B, Bergh K, Qvigstad G. Whipples sykdom. Tidsskr Nor Lægeforen 2008; 128: 1406-9. 

Whipples sykdom er en infeksjonssykdom, først og fremst i tynntarmen, forårsaket av bakterien 

. Sykdommen er karakterisert ved to stadier: et tidlig stadium med beskjedne plager og et senere stadium med mer alvorlige symptomer. Symptombildet er mangfoldig. Sykdommen ble første gang oppdaget av George Whipple i 1907, men den første vellykkede dyrkningen av bakterien 

Whipples sykdom er sjelden. På verdensbasis er bare omkring 1000 tilfeller blitt rapportert. I Norge er det registrert 3 tilfeller i 1966, 1985 og 2006. Det siste tilfellet ble beskrevet i en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening i 2008

Hva er Whipples sykdom?

 synes å finnes i det generelle miljøet, men verken kilde eller smitteoverføring er klarlagt. Det er sannsynlig at bakterien når kroppen gjennom munnen, men det er aldri sett smitte mellom mennesker. Det er ikke kjent hva som gjør at enkelte mennesker utvikler sykdom og andre ikke.

Gjennomsnittlig tid det tar fra det tidlige stadiet av sykdommen til fullt utviklet sykdom, er ca. 6 år. Dersom en pasient har mottatt immun-hemmende behandling, f.eks. kortison eller cellegifter, kan det medføre en raskere utvikling av sykdommen.

Det foreligger teorier om at pasientene som blir syke av denne bakterien, har en svikt i funksjonen av noen spesielle bakteriedrepende celler som kalles makrofager.

Årsak

Det tidlige stadiet av sykdommen er karakterisert ved vage og uklare symptomer, oftest uklare mageplager og leddplager. Når sykdommen er kommet lenger, er de vanlige plagene diaré, vekttap, magesmerter og leddsmerter. Men bakteriene kan spres fra tarmen gjennom lymfeårer og medføre sykdom i alle deler av kroppen.

Sykdomsbildet

Klassisk Whipples sykdom

I og med at sykehistorien og funnene spriker betydelig fra pasient til pasient, er det ikke mulig å stille diagnosen på dette grunnlag. Blodprøver er også til liten nytte. En rekke uspesifikke funn kan forekomme som økte verdier av CRP og blodsenkning, lav blodprosent, økt antall hvite blodlegemer, økt antall blodplater og laboratoriefunn som tyder på mangelfullt opptak av næring fra fordøyelsessystemet.

Vevsprøver (biopsi) fra angrepet vev kan vise typiske forandringer ved ulike fargemetoder og mikroskopi av vevet. Tester på antistoffer kan også være nyttige. Ved endoskopi kan det være typiske slimhinneforandringer i tynntarmen, det beskrives oftest betennelse med hvite flekker i slimhinnen.

Diagnostikk

Sykdommen behandles med antibiotika. Det gis først en oppstartsbehandling med ceftriaxon eller penicillin G intravenøst i to uker. Deretter fortsettes det med trimetoprim-sulfamethoxazol fordi dette midlet kan passere inn i hjernen, noe som er viktig dersom infeksjonen har spredd seg dit. Pasienten behandles langvarig med to daglige doser i 1 år.

Behandling

Ubehandlet er sykdommen kronisk og med stadig økende symptomer. Uten behandling er Whipples sykdom dødelig. Selv med spesifikk antibiotikabehandling har det vært påvist tilbakefall hos 2-33 prosent etter i gjennomsnitt 5 år. Det er håp om at tilbakefall skal bli sjeldnere når det nå brukes trimetoprim-sulfa, i stedet for tetracykliner som tidligere var førstevalg.

Prognose

Vil du vite mer?

Misbah SA, Aslam A, Costello C. Whipple's disease. Lancet 2004; 363: 654-6. 

--&gt; https://www.uptodate.com/contents/whipples-disease?source=search_result&amp;search=whipples%20disease&amp;selectedTitle=1~72#H19

Apstein MD, Schneider T. Whipple's disease. UpToDate, last updated Mar 18, 2016. 

Whipple GH. A hitherto undescribed disease characterised anatomically by deposits of fat and fatty acids in the intestinal mesenteric lymphatic tissue. Johns Hopkins Hospital Bulletin 1907; 18: 382-91. 

Fenollar F, Puéchal X, Raoult D. Whipple's disease. N Engl J Med 2007; 356: 55-66. 

Eriksen R, Westre B, Bergh K, Qvigstad G. Whipples sykdom. Tidsskr Nor Lægeforen 2008; 128: 1406-9. 

Gerard A, Sarrot-Reynauld F, Liozon E, et al. Neurologic presentation of Whipple disease: report of 12 cases and review of the literature. Medicine (Baltimore) 2002; 81: 443-57. 

Mahnel R, Kalt A, Ring S, Stallmach A, Strober W, Marth T. Immunosuppressive therapy in Whipple's disease patients is associated with the appearance of gastrointestinal manifestations. Am J Gastroenterol 2005; 100: 1167-73. 

Misbah SA, Mapstone NP. Whipple's disease revisited. J Clin Pathol 2000; 53: 750-5. 

Lepidi H, Fenollar F, Gerolami R, et al. Whipple's disease: immunospecific and quantitative immunohistochemical study of intestinal biopsy specimens. Hum Pathol 2003; 34: 589-96. 

Fenollar F, Lepidi H, Raoult D. Whipple's endocarditis: review of the literature and comparisons with Q fever, Bartonella infection, and blood culture-positive endocarditis. Clin Infect Dis 2001; 33: 1309-16. 

Smith MA. Whipple endocarditis without gastrointestinal disease. Ann Intern Med 2000; 132: 595. 

Marth T, Raoult D. Whipple's disease. Lancet 2003; 361: 239-46. 

Fenollar F, Raoult D. Whipple's disease. Clin Diagn Lab Immunol 2001; 8: 1-8. 

Dutly F, Altwegg M. Whipple's disease and "Tropheryma whippelii." Clin Microbiol Rev 2001; 14: 561-83. 

Dumler JS, Baisden BL, Yardley JH, Raoult D. Immunodetection of Tropheryma whipplei in intestinal tissues from Dr. Whipple's 1907 patient. N Engl J Med 2003; 348: 1411-2. 

Fenollar F, Raoult D. Molecular techniques in Whipple's disease. Expert Rev Mol Diagn 2001; 1: 299-309. 

Fenollar F, Fournier PE, Robert C, Raoult D. Use of genome selected repeated sequences increases the sensitivity of PCR detection of Tropheryma whipplei. J Clin Microbiol 2004; 42: 401-3. 

Schnider PJ, Reisinger EC, Gerschlager W, et al. Long-term follow-up in cerebral Whipple's disease. Eur J Gastroenterol Hepatol 1996; 8: 899-903. 

Whipples sykdom: Vil du vite mer?