Medikamentell behandling av beinskjørhet

Beinskjørhet er betydelig hyppigere blant kvinner enn menn. Behandling av beinskjørhet (osteoporose) er aktuelt i ulike situasjoner. Det kan være som forebyggende behandling hos kvinner med spesielt høy risiko, eller forebyggende i forbindelse med behandling med kortisontabletter. Eller det kan være for å forsinke utviklingen hos dem som har fått påvist tilstanden, eller for å lindre plager.

Utredning og diagnostikk av beinskjørhet (osteoporose) gjøres med beintetthetsmåling. Funnene er avgjørende for om det skal startes medikamentell behandling.

Generelt er egenbehandlingen av stor betydning (se pasientinformasjon Beinskjørhet, hva kan du gjøre selv?). Fysisk aktivitet, sunne kostholdsvaner, røykeslutt og fallforebyggende tiltak er viktig, både for å forebygge beinskjørhet, forsinke utviklingen av tilstanden og for å forebygge komplikasjoner.

Behandling med legemidler blir ofte aktuelt. Det finnes mange typer, og opplegget må tilpasses den enkelte pasient. Ved beinskjørhet som skyldes en underliggende sykdom, eller bivirkning som følge av langvarig bruk av kortison (sekundær osteoporose), må den underliggende sykdommen behandles parallelt med behandlingen av beinskjørheten. I mange tilfeller kan det være nødvendig med behandling hos spesialist.

Grunnleggende behandling til alle

Personer som har beinskjørhet, eller har høy risiko for å få tilstanden, anbefales å ta tilskudd av kalsium og vitamin D. Kalsium (kalk) er en av de viktigste byggesteinene i skjelettet, og for lavt inntak kan bryte ned beinvevet og gi beinskjørhet. Det totale kalsiuminntaket bør være på ca. 1000 mg (1 gram) per døgn. Dette kan dekkes gjennom kostholdet, eventuelt som tilskudd i form av kalsiumtabletter (selges reseptfritt). En liter melk inneholder noe over 1 gram kalsium og 100 gram gulost inneholder 0,8 gram kalsium.

Tilstrekkelig vitamin D er avgjørende for å kunne nyttiggjøre seg det kalsiumet som tilføres. Behovet er 400-800 IE (internasjonale enheter) per døgn, og det er vist at bruddrisiko reduseres ved tilførsel av 800 IE. Dette tilsvarer to barneskjeer (10 ml) med tran. Fet fisk er også en viktig vitamin D-kilde. Dessuten danner kroppen D-vitamin når vi er i solen. Dersom en ikke får i seg tilstrekkelig i kosten (eller i solen), kan man bruke legemidler som innholder både vitamin D og kalsium (Calcigran^® og Calcigran Forte^®). Kalsiumpreparater uten vitamin D selges reseptfritt på apotek. 

Det anbefales ikke å bruke kalsium tabletter for å forebygge beinskjørhet hos personer som ikke har beinskjørhet, eller som ikke har spesielt høy risiko for å få beinskjørhet.

Når skal du bruke legemidler?

Legemidler kan motvirke beinskjørhet på to måter. Enten ved å redusere beinnedbrytningen eller ved å øke beinoppbygningen. De fleste medisinene som brukes i dag, virker ved å redusere beinnedbrytningen.

Alle som behandles mot beinskjørhet, må sikres tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D som basisbehandling. I tillegg er det aktuelt å bruke spesifikke beinskjørhetsmedisiner der førstevalget er såkalte bisfosfonater.

Bisfosfonater

Disse medisinene reduserer den naturlig forekommende beinnedbrytningen og fører til økt beintetthet og redusert bruddrisiko i ryggvirvler og lårhals.

Det finnes flere ulike typer bisfosfonater, men det er ikke vesentlige forskjeller mellom dem når det gjelder effekt. Det mest brukte (alendronat) tas som tablett en gang hver uke. Det finnes også to bisfosfonater som gis i sprøyteform, vanligvis med tre måneders eller ett års intervall. Den store fordelen med sprøyter er at man ikke risikerer å glemme medisinene.

Anbefalt behandlingsvarighet med bisfosfonater er tre til fem år ved bruk av tabletter og tre år ved bruk av sprøyter. Deretter bør legen og pasienten vurdere sammen om behandlingen skal avsluttes, settes på pause eller eventuelt viderføres i en begrenset periode. Har behandlingen hatt ønsket effekt? Har du som pasient opplevd uønskede effekter? Mulig nytte av videre behandling bør veies opp mot mulig risiko, inkludert risiko for sjeldne langtidsbivirkninger og eventuelle uønskede effekter. Som ved alle typer langvarig forebyggende behandling bør en slik drøfting av fordeler og ulemper gi grunnlaget for riktig samvalg mellom pasient og lege.  

Opptaket av bisfosfonater fra tarm er lavt, mindre enn en prosent, og hvis midlene tas sammen med mat eller annen drikke enn vann, kan opptaket bli tilnærmet null. Tablettene må derfor tas utenom måltid og svelges ned med vann. De bør tas om morgenen minst en halvtime før maten. Du må sitte eller stå oppreist når du svelger tabletten, og forbli i oppreist posisjon minst en halv time for å unngå at tabletten blir liggende i spiserøret og skade slimhinnen.

RANKL-hemmer

Det finnes også en annen medisintype som reduserer beinnedbrytningen. Virkestoffet denosumab gis en gang hver 6. måned som sprøyte i huden (subkutant). Virkemåten er ulik bisfosfonater, men effekten er omtrent like god. Det er vanlig å anbefale denosumab til personer som ikke får forventet effekt eller plagsomme bivirkninger av bisfosfonater.  

Menn har sjeldnere beinskjørhet, men de behandles idag på samme måte som kvinner. Det vil si med kalsium og D-vitamin, eventuelt kombinert med bisfosfonat eller denosumab. 

Hormonbehandling

Kvinnelige kjønnshormoner (østrogen + gestagen) ble tidligere brukt rutinemessig for å forebygge beinskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner. Slik forebyggende behandling anbefales ikke lenger fordi forskning har vist at østrogen kan øke risikoen for hjertekarsykdom, blodproppsykdom, galleveissykdom og brystkreft. 

Dersom overgangsalderen kommer for tidlig, er det imidlertid vanlig å anbefale hormonbehandling fram til det tidspunktet hvor det er normalt å komme i overgangsalder.

Kvinner som får unormalt tidlig overgangsalder og i tillegg får påvist benskjørhet, anbefales å bruke kjønnshormoner som behandling for benskjørheten. For å redusere risiko for bivirkninger så mye som mulig foretrekker man da å gi hormonene i plasterform - det vil si at medisinen tas opp via huden. 

Et alternativ til østrogen-preparater er det østrogenlignende stoffet raloxifen (Evista^®). Preparatet brukes ikke som første valg i behandlingen av osteoporose, men er aktuelt hos personer som ikke tåler bisfosfonater eller østrogen.

Yngre kvinner med langvarig stans i menstruasjonen, eventuelt kombinert med underernæring, kan ha økt risiko for å utvikle beinskjørhet. I slike tilfeller vil vanlige p-piller sannsynligvis motvirke beintap.

Benoppbyggende medisin

Det finnes ett preparat som virker ved å bygge opp ben. Preparatet (teriparatid) er kunstig framstilt, og ligner kroppens eget hormon som kalles PTH - som normalt produseres i biskjoldbrusk-kjertelen. Dette preparatet regnes som enda mer "kraftig" virkende enn de øvrige - og brukes derfor først og fremst ved alvorlig benskjørhet. På grunn av usikkerhet med tanke på bivirkninger er også maksimal behandlingstid to år - deretter må man over på ett av de øvrige benskjørhetsmedikamentene. Teriparatid gis som daglige sprøyter i huden. 

Illustrasjoner

• Osteoporotiske brudd