Hva er infeksiøs endokarditt?

Hjerte - innvendig

Infeksiøs endokarditt er en bakteriebetennelse (infeksjon) i årehinnen (endokard) inne i hjertet, der smitten (bakteriene) oftest har kommet med blodstrømmen. Hjerteklaffene, som er dekket av årehinnen, angripes. Disse klaffene har til oppgave å skille hjertekamrene fra hverandre som enveisventiler, og ved skade på dem vil hjertets pumpearbeide bli vanskeliggjort og svekket.

Sykdommen finnes både i en akutt, hurtig fremskridende form og i en subakutt form hvor symptomene utvikles gradvis og over noe lengre tid. 

Pasienten klager ofte over uspesifikke symptomer som feber i lengre perioder, frysninger, nattesvette, slapphet og utilpasshet, tap av matlyst, vekttap, kvalme og oppkast. Som følge av infeksjonen kan det løsne små blodpropper fra hjerteklaffene og forårsake sykdomstegn for eksempel i huden, i hjernen, eller i lungene. 

I den vestlige verden er forekomsten av infeksiøs endokarditt tre til ti per 100.000 pasienter per år, altså en sjelden tilstand. Forekomsten er ti ganger så høy hos narkomane (sprøytemisbrukere) som i den øvrige befolkning. Hos pasienter med hjerteklaffproteser er forekomsten enda høyere. Gjennomsnittsalderen for utvikling av endokarditt er 50 år.

Årsak

Infeksiøs endokarditt kan forårsakes av en rekke organismer. Blant de hyppigste (mer enn 80  prosent) er stafylokokker, streptokokker eller enterokokker. Sykdommen kan også forårsakes av andre bakterier og sopp (candida).

Bakteriene kommer som oftest med blodstrømmen til hjertet. Mulige årsaker for at bakterier kommer i blodbanen kan være en tanninfeksjon, et betent lite sår eller en annen ubetydelig infeksjon. På friske hjerteklaffer slår bakteriene seg vanligvis ikke ned, men på skadede hjerteklaffer kan de formere seg.

Så danner seg gjerne vorteaktige utvekster. Disse utvekstene kan løsne, og føres med blodstrømmen som bakterie-blodpropper (bakterieemboli). Når disse setter seg fast i blodkar i huden, i lungene eller i hjernen, opptrer flere symptomer. Dette kan føre til for eksempel hudforandringer, symptomer på hjerneslag eller pustebesvær.

Klaffene tar skade av betennelsen, noe som kan føre til at klaffene begynner å lekke og hjertets pumpearbeid blir tyngre, i verste fall så vanskeliggjort at det blir en livstruende tilstand.

Omtrent to tredjedeler av pasientene har en eller annen hjertedefekt, for eksempel medfødt hjertefeil, forut for infeksjonen. En slik hjertedefekt kan være uoppdaget før endokarditten oppstår.

Personer med spesiell risiko for endokarditt er pasienter med kunstige hjerteklaffer (proteser), med hjertefeil forårsaket av visse revmatiske sykdommer, medfødte hjertefeil, andre feil med hjerteklaffene, tidligere infeksiøs endokarditt, nedsatt infeksjonsforsvar (for eksempel hiv), kronisk sykdom, pasienter med innlagte katetre eller elektroder i blodårene, sprøytemisbruk.

Det har skjedd endringer i årsakene til endokarditt. Kronisk revmatisk hjertesykdom er i dag i vestlige land en uvanlig årsak. Vanligere årsaker i våre dager er klaffesykdom hos eldre, intravenøst sprøytemisbruk, innsetting av kunstige klaffer, instrumentering inne i blodårene samtidig med økt forekomst av stafylokokkinfeksjoner. Nye bakterier påvises og multiresistente bakterier gjør behandlingen vanskeligere.

Diagnostikk

Diagnosen kan være vanskelig å stille. Kjennskap til at pasienten er i en risikogruppe kombinert med symptomer som nedsatt matlyst, vekttap, sykdomsfølelse, frysninger, kvalme, oppkast og nattesvette - kan gi mistanke om sykdommen. Noen ganger kan legen finne at det har oppstått en bilyd over hjertet eller at en tidligere bilyd har endret seg.

Blodprøver, røntgen av brystkassen, ultralyd av hjertet (ekkokardiografi) og elektrokardiografi (EKG) bidrar til å fastslå diagnosen. Påvisning av bakterier i blodet bekrefter diagnosen, men lykkes ikke alltid. Ved mistanke om affeksjon av lungene eller hjernen kan moderne bildeundersøkelser (CT, MR) anvendes for å utrede tilstanden nærmere. 

Behandling

Behandlingen foregår på sykehus. Hensikten med behandlingen er å utrydde de bakteriene som forårsaker sykdommen og redusere faren for å få sykdommen senere. Det gis ulike typer antibiotika, som er medikamenter som dreper bakterier. Medikamentene gis direkte i blodet (intravenøst), og behandlingstiden er ofte to til seks uker.

I opptil halvparten av tilfellene kan det bli aktuelt å utføre en operasjon etter at antibiotikabehandlingen er avsluttet, der man erstatter de angrepne hjerteklaffene med kunstige klaffer (klaffeproteser).

Prognose

Uten behandling er infeksiøs endokarditt vanligvis en dødelig tilstand. Med behandling overlever 60 - 90 prosent av pasientene. Prognosen av tilstanden er mindre bra hos pasienter med kunstig hjerteklaff, etter hjerteklaffoperasjoner, eller hos eldre pasienter med andre kroniske sykdommer. Det anbefales regelmessige kontroller hos lege i noen måneder etter behandling av den akutte infeksjonen.

Å leve med infeksiøs endokarditt

Mennesker som tilhører en risikogruppe for å få endokarditt (på grunn av medfødte hjertefeil, ervervede klaffefeil, klaffeproteser eller tidligere gjennomgått endokarditt) bør være oppmerksom på feber uten kjent årsak som varer lenger enn 5 - 7 dager. I så fall bør de rådføre seg med lege umiddelbart. 

For risikogruppene er det spesielt viktig med god munnhygiene og tannhelse. Regelmessig kontroll hos tannlegen anbefales. Piercing og tatoveringer frarådes. Sår og skader bør desinfiseres og behandles nøye for å unngå bakterievekst.

Tidligere ble det anbefalt rutiner for forebyggende behandling med antibiotika før inngrep som tannbehandlinger og inngrep i munnhule og svelg. Slike inngrep kan føre til at det kommer bakterier over i blodet (bakteriemi). I dag avstår man fra å rutinemessig anbefale antibiotika, men foretar heller individuelle vurderinger.

Illustrasjoner

• Hjerte - innvendig
• Innlagt kateter i trang blodåre (stent)