Hva er Ménières sykdom?

Indre øre med bueganger

Ménières sykdom kjennetegnes av periodevise anfall av kraftig svimmelhet, øresus, nedsatt hørsel og trykkfølelse i øret. Tilstanden er oftest ensidig, i alle fall den første tiden. Ménières sykdom kan være vanskelig å diagnostisere, særlig i tidlige stadier da noen  symptomer kan mangle. Tilstanden er oppkalt etter Prosper Ménière som i 1861 beskrev den mulige mekanismen til sykdommen.

Ménières sykdom er sjelden. Man regner at det finnes cirka 5.000 personer med denne sykdommen i Norge. Tilstanden er like hyppig blant kvinner og menn. Sykdommen debuterer som regel i 30-50 års alderen. Symptomene starter oftest på den ene siden (90 prosent), men over tid blir begge ørene rammet i 30-50 prosent av tilfellene. 

Årsak

Årsaken til Ménières sykdom er ikke kjent. Plagene ser ut til å skyldes forstyrrelser av eller for stor mengde væske i buegangene (balanseorganet) i det indre øret. Den økte væskemengden skyldes sannsynligvis en blokkering av den sirkulerende væsken (endolymfen) i balanseorganet. Sannsynligvis spiller også arvelige faktorer en rolle, hos 20 prosent finnes det andre med samme sykdom i familien. Det er mulig at det kan foreligge også en autoimmun mekanisme.

Illustrasjoner av det indre øret

Symptomer

Symptomene kan i starten være atypiske, og de kan arte seg som episoder med bare ett symptom, eksempelvis plutselige anfall med svimmelhet eller øresus. Etter en tid blir anfallene mer typiske med svimmelhet, kvalme og oppkast, øresus og svekket hørsel, og ofte trykkfølelse i det syke øret. Anfallene kommer plutselig og varer typisk fra 20 minutter til flere timer. Svimmelheten er ofte så sterk at man må legge seg ned under anfallet. 

Etter anfallene er det vanlig med vedvarende kvalme, slitenhet og utmattelse. Nedsatt hørsel og eventuell døvhet er vanligvis kun tilstede på det ene øret, men 30-50 prosent vil etter hvert få mildere symptomer også i det andre øret. Etter gjentatte anfall vil hørselen gradvis svekkes.

Omkring 95 prosent vil bli kvitt de store svimmelhetsanfallene over tid, men ubalanse kan vedvare, og hørselen blir oftest varig svekket.

Diagnosen

Ved mistanke om Ménières sykdom vil du bli henvist til en øre-nese-hals-spesialist som vil foreta grundige undersøkelser for å stille en sikker diagnose. Dette innebærer hørselstester og i de fleste tilfeller også en MR-undersøkelse av balansenerven. Undersøkelsene utføres for å utelukke andre årsaker til plagene. Ménières sykdom gir i seg selv ingen bestemte funn. Diagnosen stilles på bakgrunn av typiske anfall, som beskrevet over. En hørselstest som bekrefter hørselstap, styrker diagnosen. 

Behandling

Det finnes ingen god behandling for Ménières sykdom. Ettersom årsaken til sykdommen er ukjent, går behandlingen ut på å lindre plagene under anfallene best mulig. Sykdommen er dessuten selvbegrensende hos cirka 80 prosent, men det kan ta mange år før tilstanden "brenner ut".

Sannsynligvis er det positivt for anfallshyppigheten dersom du lever regelmessig, mosjonerer og får tilstrekkelig med søvn.

Under anfallene merker de fleste effekt av ro og sengeleie. Tabletter eller stikkpiller mot kvalme har som regel lindrende effekt under anfallene. For å forebygge nye anfall forsøkes noen ganger behandling med vanndrivende medisiner og/eller midlet betahistin. I særlig gjenstridige tilfeller kan det være aktuelt å prøve en kortvarig kortisonkur.

Dersom anfallene og svimmelheten blir vurdert som uutholdelig, er det mulig å operere balanseorganet eller balansenerven. Et annet alternativ er å sprøyte medisiner gjennom trommehinnen inn i mellomøret. Man regner at færre enn ti prosent av alle med Menières sykdom vil ha behov for kirurgi.

Vestibulær rehabilitering anbefales for pasienter som har utviklet kronisk balanseforstyrrelse. Det er et øvelsesprogram som bidrar til å minske svimmelhetsplagene, men slik behandling skal ikke brukes ved akutte anfall.

Prognose

Et av de karakteristiske trekkkene ved Ménières sykdom er at forløpet kan variere betydelig fra person til person. De mildeste formene av sykdommen medfører noen få anfall og ingen varig nedsettelse av hørselen. Den alvorligste formen kan gi døvhet og store balanseforstyrrelser allerede etter få anfall. De fleste tilfeller vil befinne seg et sted mellom disse ytterpunktene.

Det er vanlig at du etter en tid med anfall opplever perioder hvor du er helt symptomfri. Slike perioder kan vare i flere år.

Hørselsnedsettelsen vil øke gradvis og langsomt, og den kan etter mange og sterke anfall føre til døvhet, vanligvis ensidig. 30-50 prosent vil oppleve at de får nedsatt hørsel på begge ørene.

Anfallene kan være svært plagsomme. I tillegg kan symptomfrie perioder ødelegges av bekymring for nye anfall. For å unngå dette kan det være aktuelt å få behandling hos psykolog eller psykiater. Anfallene og hørselstapet som følger med denne sykdommen, er alvorlige belastninger. Det er allikevel viktig å huske at dette ikke er en livstruende sykdom, og at den ikke påvirker andre organer enn hørsels- og balanseorganene.

Det antas at de fleste, cirka 80 prosent, blir kvitt svimmelhetsanfallene, selv om dette kan ta mange år.