Parkinsons sykdom, en oversikt

Skjelvinger, stivhet i armer og ben og dårlig koordinasjon begrenser muligheten for å delta på mange dagligdagse aktiviteter. Stemmen er også avhengig av muskelstyring, og den blir også rammet ved Parkinson sykdom.

Hva er Parkinsons sykdom?

Denne sykdommen utvikles på grunn av en gradvis ødeleggelse av hjerneceller i et lite og avgrenset område i hjernen (substantia nigra). Ødeleggelsen går særlig ut over de cellene som skiller ut stoffet dopamin. Mangel på dette stoffet fører til plager som langsom og treg bevegelighet, økt grad av stivhet i armer og bein, og skjelving i hvile. Slik skjelving rammer i særlig grad hendene.

I starten er symptomene diffuse. De opptrer ofte først i den ene halvdelen av kroppen, for deretter å spre seg til den andre delen. Sykdomsforløpet starter ofte med skjelving, og etter hvert følger stivhet i kroppen eller dårlig balanse. Viljestyrte bevegelser vil også med tiden bli langsommere, og det vil være tungt å starte bevegelser. Skjelvingen er som nevnt særlig fremtredende i hvile og forverres ofte ved psykiske belastninger.

Gangen hos en person som lider av Parkinsons sykdom blir etter hvert subbende, trippende og fremoverlent, og man er ustødig. Det er også typisk for denne tilstanden at armene beveges lite når man går. Stemmen vil kunne bli svakere, talen mer monoton og ansiktet kan være uttrykksløst. Psykiske symptomer som glemsomhet, passivitet og depresjon er vanlige, og mange opplever også søvnproblemer. Andre symptomer som kan utvikles er smerter i rygg og ledd, sikling, hudplager, plagsom svette, forstoppelse og besvær med urintømming.

Forekomst

Rundt én prosent av befolkningen i aldersgruppen over 65 år har Parkinsons sykdom i Norge. Forekomsten er hyppigst hos personer over 70 år, men sykdommen kan ses helt ned i 30-års alder. Hos fem til ti prosent av dem som får Parkinsons sykdom, utvikler tilstanden seg før fylte 40 år. Det er ingen vesentlig forskjell i fordelingen mellom kjønnene.

Årsak

Årsaken er i de fleste tilfeller ikke klarlagt, men man antar at sykdommen er et resultat av mange faktorer som virker sammen, inklusive aldring, arvelige faktorer og miljøpåvirkninger. 

Symptomer på Parkinsons sykdom (parkinsonisme) kan oppstå hos enkelte pasienter i forbindelse med annen hjernesykdom, for eksempel Alzheimers- eller Lewylegeme-demens. Parkinsonisme kan også opptre som bivirkning av medisiner (hyppigst antipsykotika), som følge av infeksjoner i sentralnervesystemet, karsykdom i hjernen, hodeskade, andre hjernesykdommer, eller forgiftninger. 

Animasjon om Parkinsons sykdom

Diagnostikk

Diagnosen stilles på bakgrunn av de karakteristiske symptomene etter internasjonalt aksepterte kriterier. I de tidlige stadier av sykdommen kan diagnosen være vanskelig å stille, blant annet fordi også andre sykdommer kan gi lignende plager. Etterhvert som sykdommen utvikler seg, kan diagnosen stilles med økende sikkerhet.

Legen lytter til pasientens sykehistorie, eventuelt supplert med opplysninger fra pårørende dersom pasienten samtykker i det. Så gjennomfører legen en klinisk undersøkelse der hun observerer de typiske symptomer og funn. I Norge er det anbefalt at en pasient med mistanke om Parkinsons sykdom blir henvist til spesialist i nervesykdommer (nevrolog), for å få stilt diagnosen. 

Vanligvis er laboratorieprøver eller andre undersøkelser til liten nytte for å stille diagnosen. Tilleggsundersøkelser kan likevel være aktuelle ved vurdering av alternative sykdommer som årsak til pasientens plager. Det kan være MR, CT, SPECT, PET, nevropsykologiske tester eller gentest.

Å leve med Parkinsons sykdom

Mange vet ikke noe om hvordan Parkinsons sykdom oppleves. Derfor kan det bli mange misforståelser. Vær oppmerksom på at Parkinsons sykdom undergraver selvtilliten, og problemene kan føre til isolasjon og depresjon. Mange av pasientene sliter med nedsatt hukommelse. Det er viktig at pasientens pårørende og pleiepersonale er kjent med hvordan sykdommen arter seg, og hvordan den kan oppleves av pasienten.

• Jeg vet hva jeg vil, men jeg får det ikke til
• Musklene hører ikke etter, de reagerer for sent
• Språket er der, men ordene kommer ikke ut
• Stemmen er så svak at mange ikke får med seg det jeg sier

Behandling

Det er viktig at du forsøker å holde deg i fysisk aktivitet, da dette hjelper mot plagene. Du kan med fordel oppsøke fysioterapeut for å få veiledning i egenøvelser, belastning og trening. Henvisning fra lege er ikke lenger nødvendig for å få godkjent egenandel. Egenandelstaket for opptjening til frikort type 2 i 2020 er 2460 kroner.

Hensikten med medikamentell behandlingen er først og fremst å lindre symptomene. Det finnes ingen kjent behandling som kan helbrede tilstanden. Medikamentene som benyttes, virker ved å øke signalstoffet dopamin i hjernen. Det finnes flere typer medisiner med noe forskjellig virkning og ulike bivirkninger. Det er vanligvis nevrologen som avgjør hvilken medisin som skal velges i det enkelte tilfellet og hvordan videre behandling styres. 

Enkelte medisiner (MAO-B-hemmerne selegilin og rasagilin) er vist å kunne forsinke sykdomsutviklingen til en viss grad. Det er ikke uvanlig å starte med sistnevnte medisiner så snart diagnosen er stilt. De eldste pasientene har vanligvis for lite nytteeffekt av denne tilnærmingen. Når sykdommen er så plagsom at det går utover funksjon og livskvalitet, starter man med mer potent symptomdempende behandling. 

Når sykdommen er langtkommen og pasienten har særlig uttalte og invalidiserende plager, hender det at behandling med medisiner som tabletter ikke lenger gir den tilsiktede effekt. På dette tidspunktet kan andre typer behandling vurderes.

Avansert behandling mot Parkinsons sykdom omfatter gjentatte eller kontinuerlige injeksjoner av medisiner. Kontinuerlig tilførsel av flytende medisiner via en slange som ligger i magesekken (PEG-sonde) er et annet alternativ. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt med hjernekirurgi. Ved dyp hjernestimulering (DBS) opereres det inn elektroder i hjernens basalganglier som kobles til en pacemaker.

Prognose

Sykdommen debuterer oftest etter fylte 50 år og varer livet ut. Forverring skjer vanligvis gradvis i løpet av år. I likhet med de fleste kroniske sykdommer varierer forløpet i stor grad. Hos noen vil sykdommen forverres betydelig i løpet få år, og noen vil ha god funksjon i over ti år etter at diagnosen er stilt.

Svingninger i funksjonsnivå er spesielt vanlig etter noen år med tablettbehandling. Det er også vanlig med såkalte on-off-fenomener. Det vil si at symptomene varierer brått fra god og bevegelig ("on"), til stiv og parkinsonistisk ("off"). Det at personer plutselig ikke klarer å gjøre noe som de klarte for få minutter siden, kan feiltolkes som vranghet eller uvilje.

Ved overdosering av medikamenter som brukes i behandlingen, kan pasienten oppleve ufrivillige bevegelser. Noen kan også få psykiske bivirkninger på grunn av den medikamentelle behandlingen, eller som en følge av selve sykdommen.

Over tid utvikler mange demens. I gjennomsnittet har omtrent hver tredje til fjerde pasient med Parkinsons sykdom demens. Demens er ganske vanlig ved langtkommen sykdom.

Sykdommens innvirkning på dagliglivet

I de første årene med sykdommen er forløpet individuelt svært varierende, men mange vil kunne leve med liten innvirkning på aktivitet og livsførsel. I denne perioden vil også den medisinske behandlingen ha god effekt på symptomene. Etter hvert vil de fleste måtte lære seg å leve med en viss grad av uførhet, selv om mange kan være selvhjulpne lenge. Hos de fleste fører sykdommen etter en tid til større eller mindre grad av uførhet og behov for hjelp.