Psykisk utviklingshemning (PUH)

Årsaker før fødselen

Dette utgjør 70% av tilfellene med svær psykisk utviklingshemning og 40-50% av tilfeller med moderat utviklingshemning. Noen arvelige sykdommer som Down syndrom, Klinefelters syndrom og Prader-Willi syndrom medfører psykisk utviklingshemming. Andre årsaker kan f.eks. være infeksjon hos mor under svangerskap, for tidlig født barn eller alkohol-/medikamentinntak under svangerskap (føtalt alkoholsyndrom).

Årsaker under fødselen

Det er usikkerhet omkring tallene. Tall fra undersøkelser varierer mellom 5-20% og tilskrives komplikasjoner i forbindelse med selve fødselen, f.eks. langvarig fødsel, oksygenmangel eller infeksjon.

Årsaker etter fødselen

Også her er det stor variasjon mellom undersøkelser: 1-12% tilskrives årsaker som infeksjoner og skader. Omsorgssvikt eller manglende stimulering kan også føre til mental retardasjon.

Sykehistorien

For å klargjøre sykdomsbildet bør det innhentes informasjon om utviklingsperioden, skoleprestasjoner, familieforhold og medisinske og psykiatriske forhold. Til å kartlegge pasientens tilpasningsevne (adaptive ferdigheter) brukes tester som vurderer følgende områder i en persons liv:

• Motorisk utvikling - grovmotorikk, finmotorikk, forflytning og bevegelighet
• Dagligdagse ferdigheter - husarbeid, påkledning, renslighet og matlaging,
• Kommunikasjon - evne til å uttrykke seg og forstå språk, lese- og skriveferdigheter og pengeforståelse
• Sosial kompetanse - etablering og vedlikehold av vennskap, interaksjon med andre, deltakelse i menneskelige aktiviteter.

Intelligenstest

Inndeling av mental retardasjon etter IQ er gjort på forskjellig vis opp gjennom tidene. En vanlig inndeling er slik:

Lett psykisk utviklingshemning fører vanligvis til lærevansker i skolen, og det er ofte først da barnets intellektuelle begrensninger blir oppdaget. Det kan være vanskelig å skille lett psykisk utviklingshemning fra spesifikke lærevansker eller atferdsproblemer. Mange voksne er i stand til å arbeide, ha gode sosiale forhold og oppnå selvstendighet når det gjelder egenomsorg. Noen blir av nærmiljøet sett på som litt trege snarere enn utviklingshemmede. Denne gruppen utgjør den største gruppen av psykisk utviklingshemmede (ca. 85 %).

Moderat psykisk utviklingshemning fører vanligvis til markert utviklingshemning i barndommen, men de fleste kan læres opp til å utvikle noen grad av uavhengighet i det å sørge for seg selv, oppnå adekvat kommunikasjon og noen skoleferdigheter. Denne gruppen utgjør ca. 10%.

Alvorlig psykisk utviklingshemning medfører vanligvis kontinuerlig omsorgsbehov. Disse utgjør 3-4%.

Dyp psykisk utviklingshemning medfører alvorlige begrensninger i egenomsorg, kommunikasjon og bevegelighet. Personen er ikke testbar på standard intelligenstester, men antas å ha en IQ lavere enn 20. Disse utgjør 1-2%.

Andre vurderinger

Undersøkelser må belyse problemet fra flere synsvinkler:

• Foreligger en psykisk utviklingshemning og i hvilken grad?
• Kan man finne en spesifikk årsak?
• Hvilke andre problemer har barnet - sanseforstyrrelser, misdannelser?
• Er tilstanden stabil eller forverres retardasjonen?

En del tilstander kan bestemmes med sikkerhet ut fra blodprøver (som ved Føllings sykdom). Ofte dreier det seg om et syndrom, det vil si et karakteristisk kompleks av flere symptomer og trekk som opptrer sammen. Tidlig diagnose kan være vanskelig og forutsetter god kjennskap til normal utvikling og risikofaktorer.

Alle med alvorlig PUH, og de fleste med lett PUH, bør gjennomgå en nevroradiologisk undersøkelse med MR eller CT av hjernen. Det anbefales også å gjøre øyeundersøkelse for å avdekke eventuelle synsfeil.

Feildiagnoser

Sansedefekter ved syn og hørsel kan arte seg som psykisk utviklingshemning, fordi defektene fører til en forsinket psykomotorisk utvikling. Motoriske defekter som ved cerebral parese kan lett bli oppfattet som mental retardasjon fordi barnet ofte har en dårlig kommunikasjon. Også ulike nevrologiske sykdommer kan gi inntrykk av mental retardasjon.

Generelt om behandlingen

For de fleste tilstandene med mental retardasjon finnes det ingen behandling som fjerner årsaken. Tidlig stimulering kan hjelpe barnet til å utnytte sine ressurser på en best mulig måte. Godt resultat krever innsats fra foreldre og flere yrkesgrupper som pedagoger, PPT-personale (PPT = Pedagogisk Psykologisk Tjeneste), fysioterapeut, og helsesøster/lege. Det kan være hensiktsmessig å opprette ansvarsgruppe bestående av de mest sentrale terapeuter og habiliteringspersonale, for å beholde oversikt over og koordinere den samlede innsatsen. Et nært samarbeid med foreldrene er avgjørende for et vellykket habiliteringsarbeid.

Egenbehandling

Behandlingen er krevende for barna og familien. Stimulering og trening, både fysisk og psykisk er hjørnesteinene. Medikamenter benyttes bare dersom det er tilleggsproblemer som f.eks. epilepsi. Noen stoffskiftesykdommer krever spesialdietter.

Medikamenter

Medikamentell behandling har i utgangspunktet ingen plass i behandlingen av mental retardasjon. Unntak er tilleggsproblemer som f.eks. epilepsi.