Cerebral parese (CP)

Under svangerskapet

• Forhold som kan gi for tidlig fødsel eller lav fødselsvekt, øker også sjansen for utvikling av cerebral parese:
  • Mer enn ett foster (tvillinger, trillinger)
  • Skadet morkake og dermed påvirkning av fosterveksten
  • Infeksjoner under svangerskapet
  • Dårlig ernæring under svangerskapet
  • Mor utsatt for giftstoffer under svangerskapet, dette omfatter også røyk og alkohol
  • Blod-uforliklighet mellom mor og barn
• Kromosomfeil hos barnet
• Arvelige defekter hos barnet
• Tilfeldig oppståtte misdannelser i barnets hjerne

Under fødselen

• Langvarige eller svært bråe fødsler kan forårsake skade
  • Dårlig oksygentilførsel til barnet under fødselen kan forårsake hjerneskade

I tidlig barndom

• Infeksjoner som hjernehinnebetennelse eller andre, alvorlige infeksjoner i nyfødtperioden
• Hjerneblødning
• Hodeskader som følge av ulykker eller mishandling
• Drukning
• Forgiftning

Det har tidligere vært mye snakk om at svekket oksygentilførsel til barnet under fødselen var årsaken til CP. Forskning viser at årsakene er mer sammensatte enn som så. En vanskelig fødsel kan like gjerne være en følge av at barnet allerede er skadet. Mange CP-barn er født for tidlig, men det er også de som gjennomgår et helt problemfritt svangerskap og likevel føder barn med CP.

Det er svært sjelden at en kan peke ut én faktor som en kan si var årsaken til utviklingen av cerebral parese. De fleste må dessverre innfinne seg med at dette er spørsmål en aldri kommer til å få et tilfredsstillende svar på.

Tverrfaglig oppfølging

Når diagnosen er stilt, trengs et omfattende behandlings- og støtteapparat for å kunne tilby best mulig behandling. En rekke fagpersoner vil i forskjellige perioder være viktige i oppfølgingen av barnet: Fysioterapeut, ergoterapeut, helsesøster, førskolelærer, spesialpedagog, logoped, ortopediingeniør, allmennlege og ulike medisinske spesialister, psykolog, sosionom og eventuelt miljøpersonale. Etter hvert som barnet vokser, vil behovene endres, og en ansvarsgruppe bestående av de til enhver tid mest sentrale personer vil være det beste for å beholde oversikt og koordinere den samlede innsatsen. Et nært og godt samarbeid mellom fagpersonene og foreldrene vil være av største viktighet for et godt behandlingstilbud.

Behandling med legemidler

Personer med CP og epilepsi får medisiner for å forhindre epileptiske anfall eller i det minste redusere antallet anfall.

Spastisitet (stivhet i muskulaturen) er det vanligste og samtidig det største hinder for motorisk utvikling. Medikamentell spasmebehandling bør derfor overveies når spastisk muskulatur hemmer den motoriske utvikling. Det er tre alternativer: Botulinumtoksin A (BoNT, botulinumneurotoksin) intramuskulært, baklofen tabletter eller baklofen intratekalt (i sentralnervesystemet).

BoNT reduserer spastisitet. Effekten varer 3–5 mnd og injeksjonene må derfor ofte gjentas flere ganger. Behandling er først og fremst aktuell fra førskolealder. Vanlige indikasjoner er spissfotutvikling, krysning av underekstremiteter, vanskelig utretning av knær og innslåtte tomler. Behandlingen gir lite effekt med mindre den kombineres med andre tiltak som spesifikk fysioterapitrening, ortoser (støtteskinner) og ved spissfot eventuelt gipsing i 3 til 4 uker for å forsterke tøyningseffekten.

Baklofen kan gis som tabletter, men da når kun cirka 3% frem til sentralnervesystemet i motsetning til cirka 95% når det gies i hulrommet rundt ryggmargen (intratekalt). Hvis en testdose med baklofen har ønsket effekt, kan barnet få tilbud om innsetting av baklofen pumpe under huden og kontinuerlig behandling. Utenom operasjonstekniske komplikasjoner er behandlingen sjelden forbundet med bivirkninger. 

Annen behandling

Fysioterapi tar sikte på å bedre koordinasjonsevnene, hindre skadelige kroppsholdninger og bevegelsesmønstre og å bedre barnets bevegelighet generelt. Dette vil ikke alltid være nok, og det kan være aktuelt med kirurgi. I slike tilfeller vil det først og fremst være snakk om å forlenge sener som blir for korte på grunn av stram muskulatur.

Tekniske og ortopediske hjelpemidler kan være viktige tiltak som støtter barnets utvikling, både sosialt og fysisk. Dette kan være rullestol eller ulike former for ortoser. En ortose kan blant annet bidrar til å erstatte eller gjenopprette tapt funksjon, gi støtte til en kroppsdel, hindre feilstillinger og lindre smerte.