Døvhet og tunghørthet hos barn

Hørselstap hos barn

Normal hørsel defineres av mange som å kunne høre lyder som er på 20 desibel (dB) eller lavere. En vanlig brukt inndeling av hørselstap er følgende:

• Mildt hørselstap (20-40 dB)
• Moderat hørselstap (41-55 dB)
• Moderat alvorlig hørselstap (56-70 dB)
• Alvorlig hørselstap (71-90 dB)
• Uttalt hørselstap (over 90 dB)

Hørselstap i forhold til frekvensområde inndeles slik:

• Lavfrekvent (under 500 Hz, Herz)
• Middelfrekvent (501-2000 Hz)
• Høyfrekvent (over 2000 Hz)

Alvorlig eller uttalt medfødt hørselstap betegnes i folkelig tale for døvhet. Anslagsvis har 1 pr 1000 nyfødte et moderat eller alvorlig hørselstap på begge ører - det vil si at gjennomsnittlig høreterskel er dårligere enn 40 dB i talefrekvensområdet. Bruk av nyere screeningmetoder tyder på at forekomsten av nye tilfeller er nærmere 2-3 per 1000 levendefødte per år.

Medfødt hørselstap som ikke oppdages og behandles, fører til betydelig forsinket utvikling av tale, språk og kognisjon. Basert på tidlig diagnose er habilitering av døvhet og alvorlige hørselstap blitt forbedret i dramatisk grad i løpet av de seneste årene

Årsak

En rekke tilstander kan knyttes opp mot nedsatt hørsel. Noen av de vanligste årsakene til medfødt nedsatt hørsel eller døvhet omfatter:

• Infeksjon hos mor under svangerskapet (bl.a. røde hunder og toxoplasmose)
• Problemer knyttet til perioden rundt fødselen (for lite oksygen til barnet under fødselen, unormalt mye gulsott hos den nyfødte eller blodforgiftning hos barnet)
• Lav fødselsvekt
• Behandling av barnet eller den gravide mor med enkelte medikamenter kan gi hørselsskade (bl.a. malariamidlet kinin, det vanndrivende midlet furosemid og enkelte antibiotika - spesielt aminoglykosider)
• Misdannelser i øret
• Enkelte arvelige sykdommer

De viktigste ervervede årsakene til sterkt nedsatt hørsel er:

• Gjentatte episoder med ørebetennelse
• Enkelte infeksjoner hos barnet kan gi nedsatt hørsel/døvhet bl.a. hjernehinnebetennelse, meslinger og kusma
• Skader rettet mot øret eller visse deler av hjernen, og det å bli utsatt for høy lyd, kan også skade hørselsapparatet
• Støyskader er et økende problem hos større barn og ungdommer

Symptomer og tegn

Det kan være vanskelig å avdekke tunghørthet hos de minste barna. Småbarn lærer nesten intuitivt å lese på munnen. Det kan derfor være svært vanskelig for omgivelsene å forstå at barnet hører dårlig. Foreldrene mistenker ofte likevel at noe er galt. Typiske tegn omfatter:

• Barnet reagerer dårlig på tiltale når det sitter med ryggen til
• Barnet går nær innpå lydkilder, ev. viser manglende interesse for lyd
• Barnet bruker høy stemme
• Monoton babling hos barnet, dette avtar etter fylte ett år
• Dårlig språkutvikling hos barnet, utydelig tale og lite ordforråd
• Mest interesse for gester og bevegelse
• Hyl eller skrik for å uttrykke glede, ønsker eller klager

Diagnosen

Det er vanskelig å bedømme hørselen til små barn. På større sykehus har de apparater som kan benyttes for å se om lyder når inn til hjernen. Denne undersøkelsen kalles hjernestamme-audiometri, og den kan fortelle legene med sikkerhet om det dreier seg om alvorlig hørselsnedsettelse. For at denne testen skal kunne gjennomføres, må barnet ligge helt i ro. Dette oppnås ved å legge barnet i narkose. Det finnes også en såkalt BOEL-test (blikket orienterer etter lyd) som kan benyttes hos de yngste barna, men denne er ikke så god som hjernestammeaudiometrien.

De fleste barn kan samarbeide tilstrekkelig til at vanlige hørselstester kan benyttes fra 4 års alderen av. Her får barnet høreklokker over ørene og skal angi når de hører lyd. Manglende respons på lyder kraftigere enn 20 dB tyder på hørselstap.

Behandling

Barn med varig hørselsnedsettelse skal undersøkes av spesialist som vurderer om det er behov for høreapparat. For at høreapparatet skal være riktig tilpasset barnet, er det nødvendig å skifte dette oftere enn hos voksne.

Prognose

Det er oftest slik at vedvarende hørselstap verken blir bedre eller verre med alderen. Døvhet er et begrep en nesten har gått bort i fra, da de aller fleste har en viss evne til å oppfatte lydsignal, og de fleste kan til en viss grad hjelpes med høreapparat.

Hørsel er nødvendig for utvikling av tale, og barn med nedsatt hørsel har ofte dårlig språkutvikling. For å unngå dette er det viktig at tunghørte barn gis den hjelp de trenger. Mye kan gjøres med høreapparat eller koklea-implantat, men et hjelpeapparat som sikrer undervisning og stimulering er også av stor betydning. Logoped og opplæring i tegnspråk er gode eksempler på dette. Uten tilstrekkelig oppfølging kan barna lett hemmes i sin sosiale utvikling. Hørselstapet kan ofte også hindre dem fra å delta i normale sosiale situasjoner. Det finnes godt utviklede døvemiljøer her i Norge som både ivaretar interesser utad, og som sørger for et godt sosialt apparat rundt de hørselssvake.