Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Helserett

Vil du vite mer

Lovendring i psykisk helsevernloven

NHI.no

1. september 2017 kom flere lovendringer i psykisk helsevernloven. Tidligere kunne samtykkekompetente pasienter med alvorlige sinnslidelser underlegges tvungent psykisk helsevern dersom de oppfylte visse tilleggsvilkår. Nå må pasienten mangle samtykkekompetanse for at vedkommende skal kunne underlegges tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern.

Vilkåret om samtykkekompetanse er likt i §§ 3-2 og 3-3 og lyder: 

Pasienten mangler samtykkekompetanse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Dette vilkåret gjelder ikke ved nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse.

Lovendring i psykisk helsevernloven

Pasienter som har samtykkekompetanse, kan dermed nekte å ta imot tilbud fra psykisk helsevern. Dette med mindre pasienten altså utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv og helse. For de pasientene som underlegges tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern og som etter en tids behandling gjenvinner samtykkekompetansen, vil da ha rett til å avslutte behandlingen. Denne retten gjelder selv om pasienten har en alvorlig sinnslidelse og helsepersonellet mener at pasienten trenger behandling. Retten gjelder også selv om konsekvensene er at pasienten igjen blir så dårlig at vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern på nytt kan bli oppfylt.

 er gjort unntak fra vilkåret om manglende samtykkekompetanse for pasientens «helse». Altså: så lenge pasienten har samtykkekompetanse er det kun «nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv og helse» som vil gjøre at man kan se bort fra dette vilkåret.

Samtykkekompetente pasienter

I vilkåret om manglende samtykkekompetanse er det gjort unntak for pasienter som utgjør en nærliggende og alvorlig risiko for eget liv. Dette vil ofte være tilfelle ved alvorlig selvmordsforsøk eller hvor det vurderes å være nærliggende og alvorlig selvmordsrisiko.

Når det gjelder pasientens «helse» har Helsedirektoratet sagt at pasienten må mangle samtykkekompetanse for å kunne underlegges tvungent vern. Pasientens autonomi og selvbestemmelsesrett går altså foran hensynet til pasientens helse. Dette er i tråd med det alminnelige utgangspunktet i helseretten, og tilsvarer en samtykkekompetent persons rett til å avslå somatisk behandling selv om konsekvensene er svært alvorlige. Regelen respekterer pasientens rett til å gjøre andre vurderinger enn helsepersonell av hva som er hensiktsmessig, og å legge større vekt på andre hensyn enn ivaretakelse og optimalisering av helsen.

Vilkåret om manglende samtykkekompetanse innebærer i praksis at en person med «alvorlig sinnslidelse», som er samtykkekompetent og driver selvskading uten å være til fare for eget liv, ikke kan holdes tilbake i tvungent vern. Tilsvarende vil gjelde for en alvorlig sinnslidende, men samtykkekompetent person, som vil seponere foreskrevne antipsykotika og derved får et gradvis funksjonsfall som gjør at vedkommende ikke klarer å ivareta sin egen helse - uten at dette er til fare for eget liv. Pasienten kan for eksempel mangle evne til å ivareta hygiene og næringsinntak, uten at dette er livsviktig og/eller følge opp somatiske lidelser som ikke er livstruende. Men for «andre» sier vilkåret at også «helse» gjelder.

Unntakstilfeller

Helsepersonelloven § 7 pålegger helsepersonell en plikt (og rett) til å yte øyeblikkelig hjelp, nettopp for å sikre at personer i 

 fare får nødvendig helsehjelp. En forutsetning for at denne bestemmelsen kan anvendes er at hjelpen er «påtrengende nødvendig». Det skal i utgangspunktet ganske mye til for at denne plikten inntrer. I vurderingen av om hjelpeplikten er utløst vil fare for liv eller alvorlig forverring av en helsetilstand være sentral.

Helsedirektoratet har videre sagt at når unntaket fra vilkåret om samtykkekompetanse ikke gjelder ved fare for pasientens «helse», så er det heller ikke adgang til å begrunne tvangsinngrep i hjelpeplikten i helsepersonelloven § 7. Altså at man 

 bruker denne bestemmelsen til å «utvide» lovgrunnlaget for å bruke tvang ved behandling av psykiske lidelser, utover det som framgår av psykisk helsevernloven.

Øyeblikkelig hjelp?

For at samtykkekompetansen skal kunne sies å ha bortfalt kreves det at vedkommende åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. Det vil si begrunnelsen for at det er behov for å gi helsehjelp, tiltakets art og de nærmere implikasjoner av å motta eller nekte helsehjelpen. Med mindre det for helsepersonellet fremstår som "åpenbart" at pasienten ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, skal pasienten ha rett til å samtykke til behandlingen, eventuelt til å nekte å motta behandling.

"Ikke samtykkekompetent"

Helselovgivningen inneholder enkelte bestemmelser om hva som skal vurderes og hvordan dette skal gjøres. Samtidig gis det et relativt stort rom for helsepersonells fagetiske standarder, vurderinger og skjønn. Det er anbefalt at man i samtykkevurderingen fokuserer på følgende fire områder:

evnen til å forstå informasjon som er relevant for beslutningen om helsehjelp

evnen til å anerkjenne informasjonen i sin egen situasjon, spesielt i forhold til egen lidelse og mulige konsekvenser av de ulike behandlingsalternativene

evnen til å resonnere med relevant informasjon i en avveining av de ulike behandlingsalternativene

Kunnskap om pasientens kliniske tilstand er sentral, men ikke tilstrekkelig for å kunne vurdere om pasienten er samtykkekompetent. Det er viktig at samtykkekompetanse vurderes konkret i forhold til den beslutningen som skal tas og at pasientens forutsetninger for å kunne samtykke optimaliseres. Direktoratet sier altså at man må gjøre en individuell og konkret vurdering av hver enkelt pasient med en (mistenkt) alvorlig sinnslidelse. Man kan ikke bare konkludere med at f.eks. «psykose» er lik «manglende samtykkekompetanse». Det skal være 

 at pasienten mangler samtykkekompetanse.

Samtykkekompetanse - en skjønnsmessig vurdering

Artikkelen baserer seg på informasjon hentet fra: 

Helsedirektoratet om psykisk helsevernloven

Rundskriv om psykisk helsevernloven og tilhørende forskrift gjeldende fra 1. september

Sentrale kilder:

Vil du vite mer