Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Terapi

Metakognitiv terapi - mindre overtenking

NHI.no

Metakognitiv terapi (MCT) er en relativt ny psykologisk behandlingsform. I dette intervjuet forteller professor Hans M. Nordahl ved Institutt for psykisk helse ved NTNU om tanken bak MCT og hvordan behandlingen fungerer.

- I metakognitiv terapi ser vi på grunnleggende mekanismer om hvordan mennesker bearbeider og håndterer sine negative tanker. De senere årene er terapiformen blitt mye utprøvd og interessen rundt dette er stor. Vi ser at de fleste pasienter som har slitt med angst i mange år, blir friske etter åtte til ti sesjoner med MCT, sier Hans M. Nordahl.

I en studie som ble gjennomført ved NTNUs forskningsklinikk i 2018, har Nordahl og hans kolleger undersøkt MTC som behandlingsmetode mot generalisert angst og sammenlignet metoden med kognitiv adferdsterapi.

Denne studien viser at over 85 prosent av pasienter med generalisert angstlidelse ble friske, eller vesentlig bedre.

Hans_M_Nordahl_bilde (002).jpg

MTC er en metode som legger vekt på å bevisstgjøre pasienter på hvordan de forholder seg til tanker og følelser.

- Du skal ikke gjøre noe med de negative tankene og følelsene. Du trenger ikke å ta kontroll, men du skal lære deg å vurdere hvordan du vil forholde deg til dem, sier Nordahl.

Terapeuten ser på hvilke prosesser som er involvert når pasienten kjenner at han eller hun har det vanskelig.

- Det vi ser er at de kommer inn i overtenking: de bekymrer seg eller grubler på tap eller mestringssvikt. Derfor forsøker vi å hjelpe pasienten med å bli bevisst på mønsteret de går og tenker i. Og vi hjelper dem til å endre responsen til tankene ved at de tar et steg tilbake, observerer og lar tankene være. Gevinsten er at de gradvis slutter med kontroll og regulering av egne tanker og humør, sier Nordahl.

Tankene skal ikke kontrolleres

- Hvordan skiller MTC seg fra kognitiv terapi?

- I kognitiv terapi vil man gjerne se på hva som er vanskelig: Hvis du tenker du er en dårlig person uten verdi, vil du være opptatt av å utforske tankene og innholdet av disse. Om dette er sant eller ikke, forteller Nordahl.

Med metakognitiv terapi vil man ikke se på innholdet i tankene. Men man er opptatt av hvor mye tid pasienten bruker på dette. Man vet ikke om hva som er sant eller ikke, men kan du redusere tiden du bruker på dette temaet?

La oss si at en kreftpasient har overlevd behandling, men har en type kreft som kan komme tilbake. Pasienten er redd for dette, og det er en realitet. I kognitiv terapi vil man tilnærme seg på denne måten: du har overlevd kreften, det er fem prosent sjanse for at kreften skal komme tilbake, men likevel 95 prosent sjanse for at du holder deg frisk. Det kan være vanskelig for pasientene å tenke slik, for de følger realitetsprinsippet: det er fremdeles sannsynlig at de kan få tilbake kreften. Selv om den er lav, er det fremdeles en mulighet og de føler at de fortsatt er i en usikker situasjon.

- Metakognitiv terapi vil møte dette på en annen måte. Om kreften kommer tilbake er det ingen som vet, kanskje eller kanskje ikke. Det er utgangspunktet. Derfor ser vi mer pragmatisk på det: hvor hensiktsmessig er det å bruke mye tid på å gruble og bekymre seg over dette når man egentlig ikke vet?, sier Nordahl.

- Vi følger altså det pragmatiske prinsippet: vi vet ikke om det skjer, men er det hensiktsmessig for deg å bruke tid på å bekymre deg for noe du ikke kan gjøre noe med? Dette blir derfor en litt annen samtale om bekymringer for fremtiden. Vi diskuterer ikke sannsynlighet for å få kreften tilbake og du kan ikke tenke vekk kreft. Vi ser derfor på hvordan vi kan hjelpe pasientene med å vie oppmerksomheten på andre ting enn på bekymringer for kreft, fortsetter han. 

Forskjell fra kognitiv terapi

Pasienten skal altså ikke gå inn i egne tanker, men lære seg å kjenne dem igjen og lære seg passivt å observere disse tankene.

- For pasientene er klar over at de grubler for mye. Og de opplever at de ikke klarer å kontrollere grublingen. Bekymringer oppleves ustoppelige. Det er derfor dette heter metakognitiv terapi: man jobber med personens metaantagelser om å kontrollere tanker og bekymringer, sier Nordahl.

- Bekymringen er ikke et symptom, men en strategi det går an å regulere opp og ned, sier han.

- Men en bekymring kan jo være høyst reell?

- Jo, alle kan ha et reelt problem som gir bekymring. Men trenger man å kverne bekymringene, eller kan man se på dem for så å legge dem bort en stund og se på det igjen senere, spør Nordahl. 

Han forteller at dette er et problem som kalles perseverasjon. Det vil si at man kontinuerlig går og tenker på det som kan gå galt og hvordan løse det.

- Bekymringer oppleves av mange som problemløsning og forberedelse, men er egentlig et katastrofescenario man prøver å løse. Derfor finnes det egentlig ikke reelle og innbilte bekymringer - de er begge katastrofetenkning som ofte ikke beskriver en problematisk situasjon, men er et vedvarende fokus på verst tenkte utfall.

- Da må man ta et mentalt steg tilbake: pasienten opplever ikke at bekymringen er hensiktsmessig, det skaper bare stress. Det blir for mye av overtenking. Pasienten må lære seg alternative strategier til dette. Pasienten må kjenne igjen hva som trigger bekymringer og grubling, og lære seg å desengasjere seg og gradvis refokusere sin oppmerksomhet på noe annet, sier Nordahl.

- Dette betyr ikke at pasienten ikke skal problemløse, hvis det er behov for det. Men en av de tingene vi lærer pasienter, er å koble seg fra bekymringstanken, lære seg å kjenne igjen bekymringstankene og observere dem på en passiv måte uten å gjøre noe med dem, sier han og fortsetter:

- En annen strategi vil være å utsette bekymringen. For eksempel å si til seg selv: «Jeg trenger ikke gjøre noe men dette nå, jeg kan utsette det til i ettermiddag klokka 17».

Å utsette tankekjøret er ofte svært nyttig: hvis du føler behov for å tenke på det, kan du gjøre det senere.

- Da gir du hjernen din en plan for en alternativ behandling av bekymringen. Det som skjer da, er at pasienten ikke prøver å ta kontroll over, undertrykke eller fortrenge de negative tankene. Det viser seg at alle faktisk klarer å utsette en bekymring, sier Nordahl.

Observere tankene og la dem være

For når vi får negative tanker, vil vi gjerne enten prøve å undertrykke dem, distrahere oss så vi ikke tenker på dem eller prøve å unngå dem ved å gjøre andre ting. Alle disse strategiene er med å øke overtenking.

- Derfor må vi prøve å hjelpe pasienten til å la tankene være og ikke reagere på dem. Det å gjøre intet er å gjøre alt: Du kan la hjernen din erfare at om du ikke responderer eller gir tankene mye oppmerksomhet, vil de gradvis forsvinne av seg selv, sier han og forklarer videre:

- Når du har valgt å ha en passiv observerende rolle og ta et steg tilbake fra tankene, kan du refokusere og gå tilbake til det du holdt på med før du ble distrahert. Dette skal du gjøre uten å prøve å undertrykke eller skyve bort det som foregår inne i deg. For det er dette som er med på å opprettholde at disse tankene kommer tilbake. Du skal tillate at tankene er i bakhodet, men ikke gi dem oppmerksomhet.

Nordahl sier at det er naturlig å at vi prøver å tenke oss ut av overtenking. Men det skal vi ikke.

- Vi ber pasienten om å endre på strategiene slik at de velger å slippe inn tankene, uten å gjøre noe med det. Da vil hjernen prosessere informasjonen, men den skal ikke håndteres, lagres eller brukes på noen måte.

- Er dette lettere å mestre hvis du har høy selvtillit?

- Nei, dette henger ikke sammen med selvtillit. Mennesker med lav selvtillit vil gjerne overtenke og grubler mye på hvor lite de kan eller mestrer. Men selvtillit er ikke noe som er konstant inni i oss, det svinger med hvor vi er i livet. For hvordan kan man påvirke selvtilliten? Jo, man må redusere grubleprosessen, altså den selv-fokuserte negative tenkningen. Pasienten kan regulere oppmerksomheten sin. Hva skal jeg ha fokus på, vil jeg fortsette med dette eller flytte fokus på noe annet?

Tankene regulerer seg selv

- Hvordan foregår tilnærmingen til disse verktøyene du lærer pasienten?

- Vi bruker oppmerksomhetstrening og hjelper pasienten med å bli bevisst på hvor man har fokus og at man blir bevisst på kontrollen over oppmerksomheten. Vi har endel teknikker vi bruker der pasienten skal erfare en alternativ måte å håndtere negative tanker på. Når de har erfart at de kan ha mange tanker uten at de trenger å gjøre noe med dem, blir dette en veldig viktig kunnskap og metode for pasientene.

Nordahl forteller at vi må tillate at hjernen gjør en jobb. Vi tillater jo at hjertet jobber, og kanskje jobber det ekstra når man skal gå opp en trapp. Likevel trenger du ikke passe på hjertet ditt av den grunn, det regulerer seg selv. På samme vis ordner hjernen opp med tankene og informasjonen selv uten at du trenger å regulere denne prosessen.

- I MCT bruker vi tid på å endre de såkalte metakognisjonene. Metakognisjoner er tenking om tanker - det vi tror om å bekymre seg eller å gruble. Vi jobber med å gi pasienten et annet forhold til opplevelse av ukontrollerbarhet av bekymringer eller farlighet av å tenke visse tanker. De lærer frakoblet oppmerksomhet - å innta en passiv observerende posisjon til det som skjer inne i seg. Angst er jo ikke farlig, men det er ubehagelig. Angst og følelser trenger man ikke å kontrollere, de er naturlige responser og må ufarliggjøres.

Oppmerksomhetstrening

Nordahl driver opplæring i metakognitiv terapi blant leger og psykologer. Sammen med en kollega Adrian Wells fra Manchester, holder han kurs i flere land.

Det har fått en god og stor interesse de siste 10 årene.

- Metakognitiv terapi har kortere behandlingstid og har bedre effekt enn de mest etablerte behandlingene som anbefales i retningslinjene. Generalisert angst er et langvarig problem. Man kan slite med det i 30 år, og i dag ser vi at etter 8-10 sesjoner med MCT kan de aller fleste bli kvitt det. Verden går fremover, sier han.

Metakognitiv terapi - mindre overtenking

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon