Denguefeber

Hva er denguefeber?

Denguefeber er en infeksjonssykdom som skyldes smitte med denguevirus via stikk fra smittebærende mygg. Sykdommen kan medføre varierende grader av influensalignende sykdomsbilder, oftest med utslett. Personer som smittes for andre gang, kan bli livstruende syke.

Denguefeber finnes i alle tropiske områder mellom 25. nordlige og sørlige breddegrad, for eksempel i Thailand, India, Filippinene, Karibien inklusive Puerto Rico og Cuba, Sentral-Amerika, Afrika og stillehavsøyene. Halvparten av verdens befolkning bor i denguefeberområder, og cirka 390 millioner mennesker får denguefeber hvert år. 25.000 dør av sykdommen årlig. Tilstanden regnes som verdens viktigste insektsbårne virussykdom.

Forekomsten er økende i disse (endemiske) områdene. 70 prosent av tilfellene er i Asia. Det har vært en markert økning av forekomsten i Latin-Amerika de senere årene. Det opptrer eksplosive utbrudd av sykdommen med få års mellomrom. Denguefeber er den nest hyppigste tropesykdom etter malaria.

Forekomsten blant reisende er også økende. Denguefeber er nå en av de vanligst diagnostiserte tropiske virussykdommene i Vest-Europa og Nord-Amerika. I en israelsk studie fant forskerne at risikoen var cirka 0,3 prosent per ukes opphold i endemiske områder. Det antas at ca. 20-50 tilfeller importeres til Norge hvert år. I 2018 ble det meldt totalt 51 tilfeller av denguefeber blant nordmenn.

Det store flertallet infeksjoner er førstegangsinfeksjoner. Annengangsinfeksjoner diagnostiseres kun sjelden og da hovedsakelig hos innvandrere som har besøkt hjemlandet sitt. De fleste vest-europeiske turister smittes i Sørøst-Asia, særlig i Thailand, Malaysia, Indonesia og Filippinene.

Siden 2010 er det meldt om enkelttilfeller med denguesmitte i Kroatia, Frankrike (Nice) og Hellas, samt et større utbrudd på Madeira i 2012. I 2019 var det tre tilfeller i Spania og ni tilfeller i Frankrike.

Smitte

Man får smitten (dengueviruset) gjennom myggstikk av smittebærende mygg: Aedes aegypti (gulfebermygg) eller Aedes albopictus (tigermygg). Myggen får smitten i seg ved å suge blod fra mennesker eller aper som er smittet. Aedes-myggen skiller seg fra malariamyggen ved at den stikker om dagen. Den lever store deler av tiden innendørs i bystrøk. Stikket fra Aedes-myggen er smertefritt, men det er ofte kløende i motsetning til malariamyggens stikk, som også er smertefritt, men som ikke gir hudkløe.

Mennesket er hovedvert for viruset. Det er fire undertyper (serotyper) av dengueviruset. Infeksjon gir livslang immunitet kun mot den aktuelle serotypen, og ikke mot de andre tre typene. Risikoen for alvorligere denguefeber oppstår i de tilfellene en person smittes pånytt med en annen serotype enn første gang.

Denguefeber kan ikke smitte direkte fra menneske til menneske.

Symptomer

Symptomene kommer som regel 2-5 dager etter smittetidspunktet. De fleste får milde plager, og sykdommen går raskt tilbake. Lett influensafølelse er vanlig. Andre kan få mer uttalte plager med høy feber, frysninger, influensaliknende verk i hode, bak øynene, rygg, armer og bein, sår hals og utmattelse. Smertene i ledd og muskulatur kan være så sterke at tilstanden også kalles "break bone fever". De fleste får et rødlig utslett i ansikt, hals og bryst.

De første dagene er den syke ofte hektisk rødflammet i ansiktet. Etter et par dager får ca. halvparten et utslett - noe som skiller denguefeber fra malaria, gulfeber og influensa. Utslettet kan bli nokså markert, og det etterfølges gjerne av kløe og avskalling.

Symptomene varer som regel omkring en uke. De fleste blir friske etter dette, men enkelte får etter noen dager på nytt lignende symptomer. Rekonvalesenstiden kan hos disse være lang, og i følge en norsk studie av importtilfeller av denguefeber kan det ta ca. fire uker etter det akutte forløpet, oppstå håravfall, mental depresjon og slapphet hos henholdsvis 45, 50 og 100 prosent av tilfellene. Håravfallet er som regel det siste symptomet som kommer. Det opptrer gjerne ca. to måneder etter at du er blitt "frisk", og det varer angivelig i ca. en måned.

Personer som blir smittet for andre gang, kan bli svært syke. Disse kan ha de vanlige symptomene til å begynne med, men blir brått feberfri tredje eller fjerde sykedag. Samtidig kommer det småblødninger i huden og alvorlige mageblødninger.

Diagnosen

I endemiske områder stilles diagnosen vanligvis på grunnlag av sykehistorien og funn ved kroppsundersøkelsen. Diagnosen kan imidlertid stadfestes ved påvisning av spesifikke antistoffer.

Vanlige blodprøver vil typisk kunne vise nedsatt antall hvite blodlegemer og blodplater. Leverprøver er gjerne lett forhøyede. En "klemmetest" (staseprøve, tourniqet test - blodtrykksmansjett som klemmer rundt overarmen i 5 minutter) er positiv hos 50-80 prosent av pasienter med denguefeber, men kun hos færre enn 5 prosent hos pasienter med malaria.

I endemiske områder finnes hurtigtester som raskt kan gi svar på om det foreligger denguefeber.

Forebygging

Den sikreste måten å forhindre smitte er å beskytte seg mot myggstikk. I motsetning til malariamyggen stikker denguefebermyggen på dagtid, særlig om morgenen og på ettermiddagen. Myggen lever store deler av tiden innendørs i byområder. Det anbefales derfor at man tildekker huden, f.eks med lange bukser og sokker. I tillegg anbefales bruk av myggmidler som inneholder dietyltoluamid (DEET) eller tilsvarende på huden.

Klær og myggnett bør innsettes med permetrin, som holder både mygg og andre insekter, veggedyr osv. borte. Best beskyttet er man ved bruk av myggnett rundt sengen og myggnetting i dører og vinduer. Myggen gjemmer seg ofte under senger og møbler og inne i skap. Enkle overnattingssteder som har myggnetting i vinduene, kan gjøres myggfrie ved å spraye ned rommet med insektsspray og skalke alle luker i noen timer. Deretter har man selv kontroll på dører og vinduer og kan lufte gjennom vinduer med myggnetting. Hotellrom med klimaanlegg er vanligvis myggfrie.

Myggen tiltrekkes av lys i skumringen. Lyset bør derfor ikke slås på før dører og vinduer er lukket. Myggen flyr sjelden høyere enn til annen etasje.

Det er utviklet en vaksine mot denguefeber. Den ble første gang registrert i Mexico desember 2015 for personer i alderen 9-45 år som bor i endemiske områder. WHO anbefalte i april 2016 at høyendemiske land bør vurdere å introdusere vaksinen. Vaksinen er foreløpig ikke tilgjengelig i Norge.

I kampen mot denguefeber testes det ut en ny metode som innebærer at en smitter myggen med wolbachiabakterier. Disse bakteriene gjør at dengueviruset ikke kan formere seg inne i myggen, slik at myggen ikke kan bringe smitten videre. Wolbachiabakteriene finnes naturlig hos mange insekter. Forskning viser at metoden nesten helt kan stoppe dengue i et endemisk område. Denne bakterien spres nå til mygg i Latin-Amerika, Sydøst-Asia og Stillehavet. Foreløpige resultater tyder på at forekomsten av denguefeber har minsket med mellom 40 og 75 prosent. Tiltakene vil også kunne redusere forekomsten av andre Aedes-overførte sykdommer som Zika, chikungunya og gulfeber.

Behandling

Det finnes ingen spesifikk behandling av denguefeber. Ettersom sykdommen skyldes et virus, hjelper ikke antibiotika, f.eks penicillin. Hos de fleste gjelder samme forholdsregler som ved influensa, nemlig at man tar det med ro noen dager. Paracetamol (Paracet^®, Pamol^® etc) kan brukes for å dempe feberen. Dersom du tror du kan være smittet, bør du likevel oppsøke lege. Noen ganger kan det være nødvendig med sykehusinnleggelse.

Prognose

Prognosen er god hos tidligere friske personer. Denguefeber er vanligvis selvbegrensende og har en dødelighet under 1 prosent. Sykdom medfører livsvarig immunitet for den aktuelle serotype (type 1-4), men ingen kryssimmunitet.