Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Sverre Myren-Svelstad

Urin - en historie om smak, lukt og medisin

NHI.no

Urin - den gule væska vi tisser for å kvitte oss med avfallsstoffer hver eneste dag - hvor mye vet du egentlig om den?

- Urin er blitt brukt utvortes mot en rekke tilstander - som eksem og psoriasis. Enkelte hevder også at det å drikke urin kan ha en helsebringende effekt, sier Sverre Myren-Svelstad. Han er lege i spesialisering i nevrologi ved St. Olavs hospital og stipendiat ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap og Kavliinstitutt for nevrovitenskap ved NTNU.

Myren-Svelstad har sammen med Jostein Halgunset, publisert to artikler i Tidsskrift for Den norske legeforening om urin: «Urin har vært brukt til så mangt» og «Urinundersøkelse gjennom tidene»

Hvordan har kunnskap rundt urinens rolle for sykdom og helse endret seg - og hva henger fremdeles med i dag etter vår tids forståelse?

Diabetes militus betyr urin som smaker søtt. Diabetes insipidus betyr urin som ikke smaker søtt.

- Dette sier noe om hvordan man tidligere stilte diagnose ved å smake på urinen. Man smakte på urinen eller så hvordan insekter flokket seg rundt urin - et tegn på om den er søt, sier Sverre Myren-Svelstad.

Å undersøke urinens farge og lukt har lenge blitt ansett som viktige parametere for folks helse.

Fra 500 f.Kr til slutten av 1800-tallet var det humoralpatologisk medisin som rådet i den vestlige verden. Dette handlet om væskebalansen i kroppen: "God helse var betinget av riktig balanse mellom de fire kroppsvæskene (kardinalvæskene) blod, slim, gul og svart galle, en biologisk parallell til de fire elementene luft, vann, ild og jord", skriver Myren- Svelstad i artikkelen "Urinundersøkelse gjennom tidene".

- Kroppens normaltilstand var god helse, mens sykdom ble oppfattet som uttrykk for ubalanse mellom kroppsvæskene. Å undersøke urinen ble viktig når man skulle sette diagnoser. Etter hvert ble urinundersøkelsen - uroskopi - videreutviklet, forteller han.

Utover middelalderen ble det å undersøke urinen det fremste diagnostiske redskapet til en lege - og nærmest et symbol på legen - slik stetoskopet er i dag.

- Det var nesten noe seremonielt over det å ta en urinprøve: En lege kunne si noe om hva som feilet ved å se, lukte og smake på urinen. Ut fra den tids forståelsesevne kunne en urinprøve si svært mye, sier Myren- Svelstad.

Paradigmeskiftet kom rundt 1850 - fra humoralpatologi til cellulærpatologi. Humoralpatologien og tanken om kroppens kardinalvæsker ble avlegs.

- Utover på 1800-tallet ble urinmikroskopi en viktig teknikk, av stor betydning for diagnostikk av infeksjoner og andre betennelsesprosesser i nyrene og urinveiene, forteller han.

Smaker det søtt?

Urin består mest av alt av vann. Det er et eskret, en måte kroppen skiller ut avfallsstoffer på.

- Fargen kommer fra urobilin, som er et nedbrytningsstoff fra døde blodceller, forteller Myren-Svelstad.

- Tradisjonelt har man sett på det som er i urinblæra som reint, som sterilt, inntil den når urinrøret. Men i dag vet vi at urinen gjenspeiler urinblærens mikrobiom, og at den også hos friske mennesker inneholder et stort antall bakterier.

- Om man i gamle dager ikke hadde bedre verktøy enn å undersøke urinen for å påvise sykdom, hva kan en urinprøve si oss i dag?

- Det vi ser og sanser er likt, men måten vi fortolker det på, er ulikt. Fra 1850 ble måten vi fortolker urin mer lik slik det er i dag. Selv om vi tenker at tidene har forandret seg totalt, er det fortsatt mye av dette vi har med oss, sier Myren- Svestad.

- I en urinsticks kan man se etter proteiner, blod og betennelsesceller. Man kan avdekke urinveisinfeksjon, nyreskade eller hormonet HCG. Det er mye man kan undersøke ved hjelp av urin. Man kan oppdage ulike typer nyresykdom. Men kan også måle sukker i urinen i forbindelse med diabetes, sier han.

- Oppdages det blod i urinen, skal dette utredes, sier han og forteller at også ved tilstanden rabdomyolyse skilles store mengder pigment i urinen og gir en rødbrun farge.

- I tillegg kan mørk urin og lys avføring i kombinasjon være tegn på ulike former for leversykdommer.

Hva er urin

Vi kan ikke snakke om urin uten å snakke om lukt. Eller odør - som gjerne blir brukt om den til tider stramme lukta av urin.

- Mange sykepleiere mener de kan lukte en urinveisinfeksjon, men jeg er usikker på hvor sikkert tegnet "dårlig lukt" er for å påvise en urinveisinfeksjon, sier Myren- Svelstad.

Men leger har gjennom tidene som sagt brukt både syn, lukt- og smaksans for å undersøke urin.

Søren Bloch Laache, professor i indremedisin i Oslo i perioden 1896–1924, ga ut boken Klinisk Urin-Analyse som bidro til at Norge ble et foregangsland innen urinundersøkelse. Her beskrives urinens ulike fargenyanser, og at fargen kan endre seg om man inntar spesielle matvarer eller medikamenter.

Om urinlukt skriver Bloch Laache at frisk urin lukter «eiendommelig aromatisk, ingenlunde ubehagelig», og at den påvirkes av «så vel nydelsen av medikamentøse som av andre stoffer».

- Vi vet at inntak av terpentin skal gi en velkjent fiolduft, asparges gir en karakteristisk lukt og inntak av hvitløk også gjerne gir urinen en typisk duft. Urin som blir stående lukter fælt. Det er fordi ammoniumionene forvandles til flyktig ammoniakk, sier Myren-Svelstad.

Stram lukt

Trolig er urin at av de eldste legemiddelene vi har. På samme måte som man i dag skal benytte mellomstrålen til urinprøver, var det mellomstrålen som skulle brukes - og var i sin tid en del av skolemedisinen.

Urin ble som nevnt brukt både utvortes og innvortes.

- Tømmerhoggere med såre hender skal ha brukt urin på huden for å bli bra igjen. Det vil jeg tro hjalp, sier Myren-Svelstad.

- Det er på grunn av urinstoffet karbamid - det er et urinstoff som finnes i hudkrem i dag. "Karbamid" og "urinstoff" er synonymer, der sistnevnte er det mer folkelige begrepet, forteller han.

Hva er urin blitt brukt til?

Å drikke urin skal også ha hatt mange gode effekter. Myren-Svelstad beskriver i sin artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening:

Urin ble drukket mot nervesykdommer, og i Hardanger het det derfor: «Drikk mig, gut, so vert du god» I tillegg skulle urin hjelpe mot hoste og astma. En blanding av druebrennevin og pasientens urin og ekskrementer ble brukt som aversjonskur ved drikkfeldighet. Urin ble dessuten ansett som virkningsfullt mot kolera, og i sin tid mot den store pesten. Mot innvollsorm kunne man «drikke Mandepis 3 Gange, hver Gang tre Skeer fuld. Saa kryber han ud igjen»

Det blir hevdet at millioner av mennesker verden over den dag i dag bruker sin egen urin innvortes og utvortes. Den tidligere indiske statsministeren Desai skal ha drukket et glass av morgenurinen sin daglig.

Men urin er ikke bare vært til nytte medisinsk.

Når taket på Nidarosdomen restaureres blir platene innsatt med urin fra ku for å framskynde irringsprosessen - slik at taket fortest mulig skal få det karakteristiske irrgrønne utseende. I tillegg er urin blitt brukt som beis ved farging av tekstilfibre.

Og til slutt: Urin har også hatt æren av å stå sentralt i oppdagelsen av grunnstoffet fosfor i 1669. Alkymisten Henning Brand stod bak oppdagelsen:

«Han kokte urin til en tykk grøt, som han deretter destillerte. Dermed fikk han et fast, hvitt stoff, som glødet blågrønt i mørket og lett kunne antennes. Dette stoffet ble kalt «phosphorus mirabilis», «vidunderlig lysbærer». Det ble senere klart at det dreide seg om et nytt grunnstoff, det første nye i tillegg til de 12 som hadde vært kjent allerede i antikken», skriver Myren- Svelstad.

Urin - en historie om smak, lukt og medisin: Smaker det søtt?