Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Morten Rostrup

Ny type krig: Nå bombes også sykehusene

NHI.no

- Vi har fått en ny type krig i verden. Sykehus og sivilbefolkning angripes og leger og pasienter er blitt militære mål, sier Morten Rostrup.

Rostrup er dr. med. og overlege ved Akuttmedisinsk avdeling på Oslo universitetssykehus, Ullevål. Han var med på å stifte den norske avdelingen av Leger Uten Grenser i 1996, og ble organisasjonens første president.

NHI.no treffer han på Litteraturhuset i Trondheim der han forteller om sin nye bokutgivelse: "Uten grenser". Her får vi høre om det han mener er en ny type krigføring.

Rostrups første oppdrag for Leger uten grenser var i Kongo i 1996. Da var situasjonen en annen:

- Vi har alltid følt oss respektert av krigførende parter. Det ble sagt at sykehusene er det tryggeste stedet man kan være under en krig, forteller han.

Rostrup var i Afganistan etter 11. september og følte seg trygg. Det samme i Irak i 2003: Irak-krigen brøt ut, men Rostrup på jobb for Leger uten grenser var ikke bekymret for egen sikkerhet. Han hørte bombeflyene rundt seg, men på sykehuset følte han at det var trygt å være.

- Jeg klarte å sove mens bombene falt, jeg følte meg aldri i fare, sier Rostrup.

Det var ingen som angrep feltsykehusene, de ble respektert.

Rostrup mener vendepunktet kan ha kommet i forbindelse med den Arabiske våren i 2011. Den spredte seg til Libya og det ble et opprør mot Gaddafi.

- Da opplevde jeg at det for alvor ble begått systematiske angrep på sykehus og leger, og at det å hindre helsehjelp ble et aktivt våpen i krigen. Gaddafi ønsket ikke humanitær hjelp i sitt område, og vi opplevde at leger og utstyr måtte smugles inn i et konfliktområde og pasienter smugles ut.

Rostrup forteller at de ikke fikk lov til å krysse grensen. Han selv og en kollega testet ut muligheten for å bli smuglet til et område der de hadde aksept og kunne arbeide under relativt trygge forhold.

Morten Rostrup_1920x1080.jpg

Sykehusene var trygge

Situasjonen for helsepersonell i konfliktområdet er deretter blitt verre:

- Å nekte folk legehjelp blir et våpen. Å hindre pasienter i få hjelp blir en måte å utøve vold på, sier Rostrup.

Sammen med kolleger ble han nesten truffet av Gaddafis raketter. De måtte reise ut fra området de jobbet i og evakuere teamet.

At sykehus ble bombet var noe nytt, sier Rostrup. Han hadde aldri før opplevd at han som lege ble sett på som en potensiell fiende.

- Dette må jeg si fra om. Vi risikerer at vi blir vant med at det er slik krigføringen er. Dette er veldig farlig. Det er ingen respekt for det humanitære arbeidet. Ingen respekt for vår felles medmenneskelighet. Jeg blir forbannet over at en slik krigføring skal få fortsette, sier Rostrup.

- Noe har skjedd med den humanitære tanken. Det er mulig det er på grunn av at militære operasjoner og humanitært arbeid blir blandet sammen. Dette er problematisk, sier han.

- Men vi må ha lover og regler for krig. Landene har etter 2. verdenskrig akseptert Genevekonvensjonen, som har regler for krig og krever respekt for sivile i konflikt. Genevekonvensjonen er klar: alle som driver helsearbeid skal være beskyttet. Det å angripe sykehus, leger, helsearbeidere og ambulanser er brudd på folkeretten. Nå ser det altså ut til at dette sklir ut, sier han, og fortsetter:

- Det er viktig at vi som jobber humanitært, viser hvem vi er. At vi aldri tar side, vi jobber aldri politisk og vi har ingen politiske interesser eller hensikter, sier han.

Et våpen i krig

Rostrup mener å se trender i samfunnet som kan peke på en forklaring på utviklingen:

- Trenden er at vi sier farvel til prinsippet om en felles og universell humanitet. Vi bryr oss i mindre grad om folk som er utenfor vår egen sfære, det er økende nasjonalistiske trender, økende skille mellom dem og oss. De andre blir beskrevet i stereotypiske vendinger. Dette blir lett en politisk trend. Når man bomber sivilbefolkningen, er det et tegn på en fullstendig mangel på erkjennelsen av et felles medmenneskelig ansvar.

- Vi ser også en økende demonisering av mennesker vi definerer som dem. Dette øker faren for polarisering og konflikt. Vi kan lettere tenke på andre som fiender.

Å snu denne trenden må gjøres på mange plan, mener Rostrup.

- Vi må være klar over hva som skjer, hvilke mekanismer som er i sving. Og vi må se på hva vi kan gjøre i de internasjonale institusjonene. Vi må ta det opp! Det kan ikke være noen frihet for straff når det begås krigsforbrytelser, sier han og vil tilføye:

- Mennesker har en psykologi som er utviklet med tanke på at vi skal fungere innenfor et stammesamfunn. Dette gjør oss sårbare for visse former for manipulasjon. Stammepsykologien gjør det nettopp lettere å definerer hvem som er oss og hvem som dem. Vi må vite at vi har en tilbøyelighet til å bli manipulert inn i en slik tankegang. Da kan vi hindre etableringen av feilaktige fiendebilder.

- Hva er de største personlige utfordringene ved å jobbe i krigsområder?

- Det er flere ting. Man må føle seg tilstrekkelig sikker i det området man arbeider. Dette ser nå ut til å bli vanskeligere. Det er også utfordrende å skaffe tilstrekkelig ressurser, at man har nok medisinsk utstyr slik at man kan hjelpe pasientene best mulig. Og så er det dette med å holde fokus selv, det å klare å ikke kjenne for mye på hjelpeløsheten. For det er jo arbeidet vårt, og det å kunne handle, som gjør at vi holder ut. Det at vi ser konsekvensen av det vi gjør. Det blir drivkraften, og det holder deg oppe selv om du blir vitne til mange forferdelige hendelser, avslutter han.

Ny type krig: Nå bombes også sykehusene: Et våpen i krig