Bakteriell vaginose

Hva er bakteriell vaginose?

Vaginalceller dekket med bakterier. Fra US Centers for Disease Control and Prevention.

Bakteriell vaginose er en ubalanse i bakteriefloraen i skjeden. Normalt finnes det en rekke bakterier i skjeden. Ved bakteriell vaginose har en eller flere av de normalt forekommende bakteriene fått formere seg og dominerer over de andre. Dette fører ikke til noen synlig betennelse, men kjennetegnes ved unormal og plagsom utflod. Den er tyntflytende, illeluktende og i blant skummende. Lukten kan være ubehagelig og beskrives ofte som fiskelukt. Lukten kan være mer fremtredende etter samleie fordi alkalisk sæd blandes med vaginalsekret og frigjør den typiske fiskelukten.

Bakteriell vaginose er vanligste årsak til unormal utflod hos kvinner i fruktbar alder.

Årsak

Tilstanden skyldes overvekst av bakterier som normalt finnes i skjeden i begrensede mengder. Disse bakteriene finner gode vekstvilkår i slimhinnene i skjeden. En rekke ulike bakterier kan forårsake plagene, men den bakterien som antas å oftest være årsaken er Gardnerella vaginalis. Endring av bakteriefloraen og av surhetsgraden i skjeden antas å være årsaken til lukten.

Forekomsten av bakteriell vaginose er høyere hos seksuelt aktive, men tilstanden regnes ikke som en seksuelt overført sykdom fordi den også finnes hos kvinner som ikke er seksuelt aktive.

Tilstanden ses kun hos kvinner med østrogenstimulert slimhinne, det vil si kvinner i fruktbar alder. 

Diagnostikk

Symptomene er sjelden særlig uttalte, og tilstanden er uten symptomer hos mer enn halvparten. Utflodens lukt og karakteristiske utseende er ofte nok til å stille diagnosen. I tillegg kan legen utføre noen enkle tester av utfloden som bekrefter diagnosen, dersom det er tvil. En av disse er måling av pH-verdi i utfloden. Dyrkningsprøve av bakteriene brukes ikke, fordi de aktuelle bakteriene ofte kan finnes hos kvinner som ikke har sykdommen.

Behandling

Bakteriell vaginose går som regel over uten behandling. Dersom legen oppdager dette hos en kvinne med små plager, eller uten plager, anbefales ingen behandling. Det vil si at man avventer at kroppens eget immunforsvar helbreder tilstanden. Dersom det er plagsomt og vedvarende, kan behandling bli nødvendig. Man benytter da lokalbehandling, det vil si antibiotika (metronidazol, klindamycin) eller antiseptika (dekvalinium) i skjeden, eventuelt antibiotika i tablettform som skal svelges. Behandlingseffekten kan være forbigående, omkring halvparten får tilbakefall innen ett år. Ny kur kan være aktuelt, eller man kan avvente at kroppen selv ordner opp. Behandling av partner er ikke nødvendig, heller ikke ved tilbakefall.

Hos gravide er det sett at bakteriell vaginose, særlig når forekommer tidlig i svangerskapet, har sammenheng med en liten økning av risiko for abort eller fortidlig fødsel. Men undersøkelser som er gjort har vist at risikoen ikke avtar om man behandler vaginosen. Hos kvinner som tidligere har hatt senaborter eller fortidlig fødsel og bakteriell vaginose, kan allikevel undersøkelse og eventuelt behandling vurderes før eller tidlig i neste svangerskap. Hos kvinner med plagsomme symptomer på bakteriell vaginose i svangerskapet, er det vanlig å gi behandling.

Prognose

Prognosen er god, det vil si at dette er en ufarlig tilstand. Tilbakefall er svært vanlig både hos de som er behandlet og hos de som er blitt bra av seg selv. Men heller ikke ved tilbakefall er det nødvendig med behandling dersom plagene er til å holde ut. Man blir ofte bra uten behandling, og det anses fornuftig å avvente utviklingen dersom plagene ikke er for uttalte. Når plagene er for uttalte, for eksempel på grunn av lukt, kløe eller ubehag, gis en kur. Behandlingen har som regel svært rask virkning, men gjentatte kurer kan bli nødvendig.