Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Sindre Holme

Skolevegring

NHI.no

- Som pårørende til et barn med skolevegring kan man fort bli sint på systemet. Og sint for at man ikke får hjelp som fungerer. Man blir ivrig på å finne syndebukker. Men det hjelper jo veldig lite, sier Sindre Holme.

Holme har hatt omsorg for barn med skolevegring. Erfaringene som han har gjort, har ført til at han skiftet jobb: han vil hjelpe barn med angst og skolevegring.

- Når et barn vegrer seg for å gå på skolen, skjønner man først ikke hva som skjer. Er det skulking? Deretter blir man opprørt, for slik skal det ikke være: Barnet skal jo på skolen, forteller Holme.

- Og man føler seg veldig alene i situasjonen.

Mange barn vegrer seg for å gå på skolen. Kanskje har de vondt i magen eller i hodet. De vil bare være hjemme. Ingen skjønner helt hva det er som skjer, og problemene havner i sprekker i gulvet. Hvem skal hjelpe og hvordan skal det skje?

- Som forelder kan man føle det er umoralsk at barnet ikke går på skolen. Å gå på skole er et gode, noe alle barn skal. Derfor får mange foreldre skyldfølelse, sier Holme.

Etter hvert skjønner de voksne rundt barnet at det er skolevegring det er snakk om - og ser det emosjonelle ubehaget som er knyttet til skolen.

- Jeg har skjønt at det som utløser skolevegring, ikke er det samme som det som opprettholder det. Problemene kan vedvare, selv om man fjerner det som utløser vegringen, sier Holme.

- Skolevegring opprettholdes ved at man kommer inn i et bestemt adferdsmønster. Og det er dette mønsteret man må prøve å bryte og komme seg ut av, sier han.

For tenk deg at du er barn. Og du holder deg borte fra skolen i dager om gangen. Du skiller deg ut fra resten av klassen. Når du kommer tilbake til skolen etter å ha vært borte noen dager, spør alle hvor du har vært. Det har du ikke noe klart svar på, kanskje forstår du ikke selv hvorfor du har vært borte. Du føler det er noe galt med deg og vil unngå disse situasjonene. Og du unngår å gå på skolen.

Føler skyld

- Når forstår de voksne at det er skolevegring det er snakk om?

- Det varierer nok. Men jeg vil tro at mange ikke vet det før det har gått en stund, kanskje først etter at man har snakket med noen som setter ord på det. Men skolevegring er jo ingen diagnose, så man vil lete etter en årsak: er det separasjonsangst, er det depresjon, er det noe som har skjedd i familien eller er det noe i hjemmesituasjonen. Er foreldrene syke, slik at barnet ikke vil forlate dem? Dette vil hjelpeapparatet prøve å utrede, og dette kan jo ta veldig lang tid.

- Hva er din definisjon på skolevegring?

- Skolevegring kan utvikle seg fort eller det kan ta tid. Du skjønner det ikke i starten, barnet er litt borte fra skolen, er kanskje lei seg og trekker seg tilbake på rommet. Det trenger ikke være så tydelig. Men så blir det gjerne et mønster med mye fravær - kanskje til faste dager. Det å klare å stå opp fra senga og komme seg ut døra blir hele tiden en utfordring. Da bør man søke hjelp, sier Holme.

- Hvordan virker skolevegring på foreldre og omsorgspersoner til barnet?

- Det er utrolig frustrerende og ekstremt stressende. Når man ser dette problemet vokse, er det lurt å snakke med arbeidsgiveren - helst så tidlig som mulig. Det er viktig at arbeidsgiveren vet og forstår at du er en uforutsigbar kapasitet en tid framover, sier Holme.

- Man må være åpen og fortelle at dette kan ta lang tid.

Et mønster med mye fravær

For skolevegring kan ta svært lang tid å få kontroll over.

- Man håper jo at det skal gå over og tenker: i går var en bedre dag enn dagen før. Nå går det kanskje litt bedre. Men så er det tilbake igjen, dette tar ofte veldig lang tid, sier Holme.

En annen utfordring er at barnet finner på forklaringer på vegringen når de ikke klarer å sette ord på det selv. Kanskje skylder de på en lærer som ikke oppfører seg bra, eller andre eksterne faktorer som tjener til forklaring.

- Som forelder vil man gjerne tro på dette, det er det enkleste. Og tenker at om man fjerner faktorene, går det bra. Men det gjør det ikke. 

Holmes råd til omsorgspersoner som havner i en slik situasjon er at man må innse at dette tar tid.

- Sett jobben og karrieren litt på vent, snakk med arbeidsgiver, kanskje kan du jobbe mye hjemmefra. Pårørende opplever nok ofte at de legger skylda for problemene som oppstår over på barnet. Man kommer seg ikke på jobb, og det er frustrerende. Da får barnet en tilleggsbelastning og dårlig samvittighet og det blir enda verre, sier Holme, og råder:

- Forsøk å gjøre tiden hjemme så konstruktiv som mulig. Gå turer, prøv å snakk med barnet, ikke bare bli sittende hjemme. Ofte vil du se at barnet har veldig mye vondt eller spiller et slags skuespill for å prøve å komme seg unna skolen. Men når skolen har begynt, vil barnet roe seg ned og angsten vil forsvinne litt. I den situasjonen er det mulig å komme i dialog, og prøve å finne ut hva som skjer. Kanskje man i helgene kan øve på det som er vanskelig, det å gå til skolen, for eksempel. Dette vil være et tidspunkt hvor det ikke er så farlig.

Tar lang tid

Norge har et godt hjelpeapparat når skolevegringen rammer, men det tar som nevnt ofte lang tid før hjelpen får effekt. Og mens tiden går, er barnet hjemme fra skolen.

- Når hjelpeapparatet kobles inn, tenker man gjerne: Endelig. Nå skal vi få hjelp. Men det er ikke sikkert barnet føler at den som skal hjelpe kan bidra med noe.

Holme har sett at det mangler et verktøy for disse barna - at det er behov for et verktøy som kan virke som et strakstiltak.

Han ønsker å bruke de dyrekjøpte erfaringene til å hjelpe. Han har fått støtte fra Extrastiftelsen og Rådet for psykisk helse til å utvikle en digital tjeneste – et spill for mobil beregnet for barn med skolevegring og angst. Han samarbeider med forskere som er eksperter på angst og skolevegring, behandlere med erfaring med disse barna og med digitale designere. Selskapet har fått navnet Tackl.

- Tanken bak spillet er å ufarliggjøre hverdagen for barnet. Det handler om mestring. Barnet skal føle at det mestrer gjennom spillet, få til ting og få belønning, forklarer Holme.

- Ved hjelp av spillet skal barnet bryte adferdsmønsteret slik at det begynner å gå på skolen igjen. Barnet skal styre spillet selv, og gjennom feedbacken i spillet, skjønne selv hva de skal jobbe med, forteller han.

Mobilspill skal bryte mønsteret

- Hvilke råd vil du gi til de som har omsorg for barn med skolevegring?

- Jeg tror det viktigste er at man som pårørende opprettholder relasjonen til barnet. For barnet er du trolig den viktigste personen i livet. Særlig i en slik situasjon. Det er viktig at barnet ikke mister tilliten til deg som forelder. Barnet må føle at du stoler på det og forstår det. For dette er jo en krisesituasjon, og som forelder er det lett å tenke at barnet ikke gjør alt det kan for å løse situasjonen.

For skal man løse situasjonen, må det kanskje skje på hjemmebane:

- Jeg tror foreldre må innse at de er den fremste ressursen for barnet og at det er de som sitter på nøkkelen til å hjelpe, sier Holme.

Skolevegring - hva gjør vi når barnet ikke vil gå på skolen?

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Skolevegring - hva gjør vi når barnet ikke vil gå på skolen?