Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Barnehage for de aller minste

NHI.no

Omtrent 70 prosent av landets ett- og toåringer går i barnehage. Barnehagehverdagen blant de minste barna er blitt heftig diskutert i flere medier, og startskuddet for debatten startet med journalist Simen Tveitereids bok: Hva skal vi med barn? 

I sin bok og i en kronikk i Dagbladet slakter han barnehagen for de minste. I kronikken sier han at ”Å sende ettåringer i barnehagen er et sosialt eksperiment” Han spør: ”Hva skjer når tidsklemme-generasjonen, karrierediktaturets likestilte sønner og døtre, en dag blir voksne mennesker?” 

I kjølvannet av debatten, har Nhi.no snakket med professor Lars Smith. Han er en av landets fremste eksperter på barns utvikling og har skrevet boka ”Tilknytning og barns utvikling”. 

Tilknytning er et begrep som ble utviklet av den britiske psykiateren John Bowlby. Begrepet står sentralt i utviklingspsykologien og er også viktig innen deler av den kliniske psykologien. Kort fortalt handler tilknytning om hvordan barn opplever foreldrenes tilgjengelighet for støtte og oppmerksomhet når de utforsker, og beskyttelse og trøst når de er redde eller trenger trøst. 

Tilknytningen barn utvikler til sin omsorgsperson, utvikles fra barnet er omtrent seks måneder, men separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder - i den alderen de fleste begynner i barnehagen. 

Det er først når barnet nærmer seg ett år at det begynner å utvikle tydelige atferdsstrategier for tilknytning. 

- Tilknytning forutsetter at barnet har en forventning om omsorgspersonens tilgjengelighet når han eller hun er borte. Det forutsetter en kognitiv modenhet hos barnet, og som regel er den nødvendige kognitive kapasiteten på plass når barnet er omtrent ett år, sier Smith. 

Stikkord: Tilknytning

Smith forteller at moderne tilknytningsteori er basert på antakelsen om at barnets tilknytning er utviklet som et evolusjonært tilpasset atferdssystem. Et mobilt barn i jeger- og sankesamfunnet som kom på avveie fra sine omsorgspersoner, ble et lett bytte for rovdyr. Sannsynligvis ville barn som hadde en innebygget tendens til å holde seg seg nær omsorgspersonene, ha større sjanse for å overleve. 

- Dette er et synspunkt som er helt i overensstemmelse med Darwins synspunkter, sier han. 

I utviklingspsykologien snakker man om ulike former for tilknytning: Trygg, utrygg-unnvikende, utrygg-ambivalent og desorganisert. 

Trygg tilknytning betyr at barnet har en tilknytningsperson som fungerer som en sikker base og trygg havn for barnet, en som det kan utforske ut ifra og en som det kan søke trøst eller kos hos mange ganger i løpet av en dag. Skal tilknytningen bli trygg, er det viktig at barnet får sensitiv og vedvarende omsorg fra en eller noen få personer. 

Barn som er utrygge og unnvikende, vil utvikle en strategi der de minimaliserer følelsene sine. De vet at de lettest oppnår mest ved å være tilbakeholdene. 

Barn som er utrygge og ambivalente, søker ofte nærhet og trøst, men har samtidig en motstand mot nærhet og kontakt. De vil ofte dramatisere følelsene sine – de vet at de oppnår mest ved for eksempel å gråte veldig mye i bestemte situasjoner. Dette er gjerne knyttet til foreldrenes inkonsistente form for omsorgsutøvelse. 

Den desorganiserte formen for tilknytning handler om at barnet ikke har noen strategi. Grunnen kan være at barnet ofte opplever at foreldrene i sin omsorgsutøvelse virker skremmende eller skremt. Desorganiserte barn viser et sammenbrudd i tilknytningsatferden når de blir oppbrakte. Senere, i førskolealderen, vil de ofte bli kontrollerende overfor foreldrene. 

Strategi for å overleve

Trygge barn har erfart at omsorgspersonen som regel er psykologisk tilgjengelig og trøster, og at hun eller han som regel ivaretar tilknytningsbehovene som oppstår i løpet av en dag. 

Utrygge, unnvikende barn har hatt en motsatt erfaring: Omsorgspersonen er ofte lite sensitiv, og er kanskje nøytral eller litt avvisende overfor barnet. Ambivalente barn har erfaring med en omsorgsperson som er mer uforutsigelig, hun eller han kan trøste, men også avvise. Den voksne blir vanskelig å forholde seg til. 

De desorganiserte barna har opplevd en omsorgsperson som ofte skremmer dem, eller som blir skremt av deres tilknytningsbehov. 

Et barn med trygg tilknytning, vil reagere når omsorgspersonen forlater det kortvarig. Når personen er tilbake, vil barnet søke nærhet og kontakt, og etter en liten stund gjenoppta leken. Et barn med utrygg tilknytning, vil enten la være å ta kontakt, eller det vil forholde seg til omsorgspersonen på en ambivalent eller konfliktfylt måte. 

De trygge barna viser som regel omgjengelighet og samarbeidsevner. De er flinke til å tolerere stress og regulere følelsene sine. Ifølge Smith, viser studier fra mange land at andelen barn som har en trygg tilknytning, er på 60 til 70 prosent. 

Det betyr at 30 til 40 prosent har en eller annen form for utrygg eller desorganisert tilknytning. 

Ulike erfaringer

Tilknytning er svært viktig i barnets sosiale og emosjonelle utvikling. Et utrygt barn vil være mer sårbart i stressende situasjoner. Det øker sannsynligheten for at barnet får problemer senere. 

Smith sier at det er vanlig å anslå at 10 til 15 prosent av alle barn i løpet av førskolealder i Norge vil ha behov for et hjelpetilbud. Desorganisert tilknytning er en viktig risikofaktor i denne sammenhengen. 

- Veldig mange av de utagerende adferdsprobleme vi ser hos større barn har sin rot i tilknytningsproblemene, sier han. Senere emosjonelle problemer, angst og skolefobi kan også ha en sammenheng med tilknytningsvansker. 

En nederlandsk metanalyse av barn i førskolealder viste at 15 prosent hadde en desorganisert form for tilknytning. Disse barna kan vokse opp i familier som utad tilsynelatende fungerer bra, men det kan likevel være visse ting som påvirker tilknytningskvaliteten hos barnet. 

Årsakene er alltid mange og komplekse, men desorganisert tilknytning kan være relatert til psykiske vansker hos foreldrene, rusmisbruk, store sosiale problemer eller at foreldrene er for umodne til å dra omsorg for barn. Men Smith påpeker at enkelte barn kan være mer engstelige og sårbare enn andre på grunn av medfødte disposisjoner. 

Mange mislykkes

- For at tilknytningen skal bli trygg, må den voksne være psykologisk til stede og dele gleder med barnet, ta i mot barnet når det trenger trøst og generelt være sensitiv når barnet viser tilknytningsbehov. Dette kan det være krevende å få til i en barnehage med mange barn, sier Smith. 

Hvis et barn har en utrygg tilknytning til foreldrene og barnehagemiljøet gir lite anledning til god samhandling (prosesskvalitet), kan dette være en av årsakene til at barnet får problemer senere. Men Smith presiserer at mange barn klarer seg godt i barnehagen og er trygge nok til en slik hverdag. 

Han understreker at mange barnehager har bra prosesskvalitet for de minste barna mellom ett og to år, men mener at de som har et godt miljø hjemme, likevel som regel vil ha mindre fordel av å være i barnehagen. 

- Det skal mye til for at en barnehage kan ha en bedre prosesskvalitet enn den kvaliteten de minste barna opplever ved å være i et godt fungerende hjemmemiljø. Men barn som har disharmoniske og konfliktfylte hjem, kan oppnå en fordel ved å gå i barnehagen, sier han. 