Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

tankefull.jpg

Tourettes og ADHD, å leve med

NHI.no

Jan Arve Dyrnes (47) fra Kristiansund var 4-5 år da han plutselig en dag opplevde at hodet begynte å svinge i alle retninger. Han husker ikke så mye av det i dag, men:- Jeg husker at jeg ble veldig redd, sier Dyrnes.

Moren reagerte mest på det som skjedde med han. Faren hadde selv slike rykninger i halsen og skuldrene.

- Mor ble fortvilet og redd, men og irritert til tider. Det var ikke enkelt, verken for meg eller henne. Hun har tatt det veldig tungt. Hun har nesten vært like mye plaget av det som jeg er. Dette har ødelagt meg fullstendig. Jeg ble 38 år før jeg ble glad for å leve, sier Dyrnes, som i dag er 47 år.

Over tid utviklet tilstanden seg slik at han fikk stadig flere rykninger og utbrudd. Da han kom i skolealder besto dette av blant annet risting på hodet, risting på hendene, tapping på bordet og verbale uttrykk.

- At jeg ble sittende og tappe med blyanten på arkene der jeg skulle skrive eller tegne noe, ødela jo alt fullstendig. Det førte jo også til at jeg ble latterliggjort. Alt dette gjorde meg til en tikkende bombe. Det har rasert vennskap, skolegang, sosialt liv og jobbsituasjon. Du møter veggen fullstendig. Dørene har ikke akkurat vært åpne for meg, sier Dyrnes.

Da han gikk i 8.klasse ble han utvist fra klassen på livsstid, på grunn av uroligheter. Han fikk en grønn lapp med en advarsel, men klarte ikke å kontrollere "urolighetene."

- Lærerne sa at jeg aldri mer fikk gå i den klassen. Det forfølger meg fortsatt. Da jeg ikke fikk gå der lenger, fikk jeg andre venner. Venner som var ti år eldre enn meg og som drakk mye alkohol, sier Dyrnes.

Han klarte likevel å fullføre grunnskolen, med undervisning spredt hos ulike lærere - men uten å være i en klassesituasjon.

- Jeg fullførte med S i orden og oppførsel, sier han.

- Gjorde meg til en tikkende bombe

Høsten etter begynte han på gymnaset, men etter ett år fikk han nervesammenbrudd.

- Jeg turte ikke en gang å gå på kino. Jeg ble redd for alt. En voldsom, generell frykt. Jeg forventet hele tiden det verste, og turte ikke å stole på noen. Da fikk jeg problemer med sinne. Det verste har vært å takle mitt eget sinne. Sinne mot samfunnet, men først og fremst sinnet og forakten mot meg selv. Jeg er en feilvare, ikke sant, sier Dyrnes.

Etter en alvorlig hendelse, da han var 31 år, fikk han diagnosene 

. Tics er plutselige, ufrivillige bevegelser eller lyder. Dette kan forekomme hos mange. Ved Tourettes syndrom øker og avtar tics over tid, og pasienten kan oppleve både nye og gamle tics. 

Les mer om tics og Tourettes syndrom her.

- Gjennom Ung Ufør fikk jeg økonomisk trygghet. Jeg slapp å ydmykes mer med folk som ikke ville jobbe med meg. Så forsøkte jeg å gå mer på skole, men klarte ikke å fortsette denne gangen heller, sier han.

- Jeg er en feilvare

I denne perioden forsøkte han for første gang en type medisin som skulle hjelpe mot plagene hans. Den virket ikke.

- Jeg følte at jeg ikke hadde noe å leve for. Ingen ville leve med meg, ingen jobbforhold fungerte, jeg hadde ingen barn og ingen sosial omgangskrets. Dermed tok alkoholen overhånd. Jeg begynte også å selvmedisinere meg selv med amfetamin.

I tre år fortsatte han å misbruke alkohol og amfetamin. Han ble nummen. Slapp å føle noe. Slapp å tenke så mye.

- Jeg var sint, bitter og fortvilet, og nå ble jeg enda mer upopulær. Men jeg gjorde det for å overleve. Etter tre år tok jeg et oppgjør med meg selv, for å forsvare det at jeg skulle bli far. Siden har jeg holdt meg unna både alkohol og amfetamin, sier Dyrnes.

Misbrukte rusmidler

Omsider våget han å prøve en ny medisin. Han hadde ingen tro på at den ville gi noen effekt, ettersom den første medisinen han hadde fått ikke virket. Men det gjorde den. Medisinen virket, og siden ble livet bedre.

- Jeg fikk ikke noe hjelp fra det offentlige da jeg var barn. Jeg har Tourettes, ADHD og tvangslidelser. Det er ticsen og tvangen som har gjort livet uutholdelig. Jeg har blitt sett på som en klovn, en raring, som i tillegg har temperament. Folk har vært redd meg. Selv har jeg vært følsom. Jeg er egentlig en kjærlig og øm person, og jeg tar ting til meg. Jeg har forstått at det har vært tøft for de rundt meg, men jeg har ikke visst hvordan jeg skal forklare det. Unnskyld alle sammen, jeg kan ikke noe for det, sier han.

Han har en rekke avbrutte utdannelser og arbeidsforhold bak seg.

- Jeg følte meg aldri hjemme, eller akseptert noen plass. Da jeg var seks år, fikk jeg være med på mitt første og eneste bursdagsselskap. Etter det fikk jeg aldri mer være med på en eneste bursdag. Dette sitter fortsatt i meg. I dag er jeg bitter for dette, sier han stille.

Søsknene hans var mye eldre enn han, så han vokste opp alene - uten venner eller søsken å leke med.

- Jeg var enebarn med tics, og hadde ingen å gå på bursdag til.

- Unnskyld alle sammen

30 år etter at han ble utvist fra åttende klasse, ringte han til to av lærerne som hadde vært med på å få han utvist fra skolen.

- Jeg fortalte dem om følgene av det de gjorde. De sa at de syntes det var leit. Jeg følte at jeg måtte gjøre det for å komme videre selv. Det hjalp. Jeg vil ikke være best, jeg vil bare ha balanse. Samtidig er det viktig å ikke overdrive situasjonen, sier Dyrnes.

- Jeg er egentlig en veldig flink sanger, men på grunn av tilstanden min og sinnet mitt, er det ingen som vil spille med meg. Jeg forstår det godt. Til slutt sluttet jeg å spille piano og synge. Jeg har ikke engang spilt hjemme siden den gang, sier han.

I dag har han ikke så mye tics lenger, men tvangstankene gjør fortsatt vondt. 

- Det er andre som har det sånn som meg, og jeg har nå begynt å holde foredrag i hele landet. Det hjelper å få bidra med noe nyttig, sier Dyrnes.

- Det er andre som har det sånn som meg

Det er vanskelig å se at han har Tourettes, ADHD og tvangslidelser nå. Han har fått god opptrening i å temme symptomene. I tillegg har han god effekt av medisinen. Han skulle ønske flere kjente til tilstandene han har slitt med, og at flere forsto omfanget av det.

- Vi som har dette, er lei oss for tics, Tourettes og adferd. Vi er smertelig klar over den adferden vi har, og det er ingenting galt med intellektet. Personlig husker jeg veldig godt. Det er plagsomt. De som mobber føler seg nok høyt oppe, men mobbing er farlig. Vi må bry oss mer. Jeg skremte dem til å ikke mobbe meg. Det var derfor jeg ble så sint, sier Dyrnes.

Etter at dette intervjuet ble publisert, har Jan Arve Dyrnes skrevet og fått publisert boken «Impulsens vold» som handler om livet han har levd, og om impulsene han har strevet slik med. 