Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Kognitiv terapi

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Vestibulær rehabilitering

For helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI.no

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Om informasjonskapsler

Brukervilkår ved kjøp av NEL-dokumenter

Personvernerklæring

Hild Janne Heps

Hjerteinfarkt og hjertesvikt - livet etterpå

NHI.no

Hild Janne Hepsø (51) var 38 år da hjertesykdommen brått snudde opp ned på livet. Hun studerte til å bli helsesekretær og arbeidet i barnehage fire dager i uken. Sammen med mannen hadde hun tre barn på 9, 15 og 16 år, og hun hadde en aktiv livsstil.

En lørdagskveld i september 2003 ble hun plutselig dårlig.

- Det kjentes først ut som om jeg hadde satt fast en stor matbit i brystet. Jeg kjente det også bak i ryggen. Så begynte jeg å kaste opp og kaldsvette, før jeg besvimte, sier Hepsø.

Dette var i 22.30-tiden på kvelden, og to av barna var sammen med henne.

- Ungene ringte 113, så løp de over til naboene for å få hjelp, sier Hepsø.

Da ambulansen kom, fikk hun medisin. Så ble hun kjørt fra hjemmet i Verdal til Sykehuset Levanger. Hun falt inn og ut av bevisstløshet, men husker noen bruddstykker.

- Jeg hørte at ambulansearbeideren sa: "Nå er vi på Mule". Så kom alt bort, sier Hepsø.

Det var da hjertet stoppet. Da hun kom inn på sykehuset, ble hun gjenopplivet. Deretter fulgte det lange og kritiske timer.

- Jeg kom ikke til meg selv igjen før på mandagen, to dager etter at jeg ble syk. 

- Tungt

Hepsø ble innlagt på sykehuset med hjertestans den 27. september. Først i begynnelsen av november fikk hun komme hjem. I mellomtiden hadde hun vært på St. Olavs Hospital i Trondheim og satt inn både hjertestarter og pacemaker.

- Jeg måtte ha det på grunn av urytmen i hjertet. Jeg fikk i grunnen ikke noen forklaring på hvorfor jeg trengte disse hjelpemidlene, men det var vel på grunn av faren for nye hjertestans. Pacemakeren og hjertestarteren har jeg et veldig godt forhold til i dag. Det er betryggende å ha det, sier Hepsø.

I ettertid ser hun at hun fikk forvarsler på det som skulle komme. Hun forsto det bare ikke da.

- Noen måneder i forkant av hjerteinfarktet var jeg plaget med at venstre hånd ofte dovnet bort. Jeg hadde også flimmersyn. Men jeg var en aktiv dame på 38 år, så jeg tenkte ikke på at det kunne være noe galt med hjertet, sier Hepsø.

Forvarsel

Hverdagen ble brått en helt annen enn den hun var vant til.

Jeg forsto ikke alvoret før jeg kom hjem igjen og skulle begynne hverdagen. På sykehuset lå jeg bare der, men da jeg kom hjem, forsto jeg omfanget av det som hadde skjedd. Det var fryktelig tungt. Jeg hadde ikke energi til å gjøre noe. Jeg klarte nesten ikke å gå opp en trapp. Det ble en kjempestopp, sier Hepsø.

- Før hadde jeg fullt opp med både arbeid og skole. Plutselig var det ingenting. To dager i uken var jeg på hjertetrim på sykehuset Levanger. Det var alt, sier Hepsø.

- Jeg er ikke i toppform i dag, men fire måneder etter hjerteinfarktet fikk jeg et opphold på Røros rehabiliteringssenter (LHL-klinikkene Røros). Da kom jeg meg veldig, for treningen var intensiv. Nylig var jeg på mitt sjette opphold der. Det er kjempenyttig. Du får overskudd, og du får lyst til å fortsette å trene, sier Hepsø.

- Plutselig var det ingenting

- Jeg gjør det jeg klarer. Trening skal være viktig, men jeg kan ikke skryte av å være den flinkeste. Når formen faller, blir det så tungt, og da kommer du fort inn i en ond sirkel. Det er da det er så bra med oppholdene på Røros, sier Hepsø.

I dag går hun til kontroll på sykehuset for hjertestarteren. I tillegg bruker hun hjertemedisin som hun går til kontroll for. Hun har ikke opplevd hjertestans flere ganger.

- Hjertestarteren har ikke slått inn hos meg med elektriske støt. De sier at du ikke skal merke noe til dette, fordi du er bevisstløs når det eventuelt skjer. Men den har nok justert hjerterytmen min. Hjertestartere prøver å reparere rytmen før de gir støt, og det merker du ikke, sier Hepsø.

Hun har ikke opplevd noen praktiske utfordringer knyttet til hjertestarteren eller pacemakeren.

- På flyplasser går jeg aldri gjennom metalldetektoren, da får jeg gå utenom. Jeg har et pacemakerkort som jeg viser frem, og det går helt greit. De sier også at du ikke skal stå så nært tyverialarmen på butikken fordi det kan forstyrre apparatene. Dersom jeg ligger på sofaen med iPaden nær pacemakeren, kan jeg kjenne hjerteslag, sier Hepsø.

- Ikke flere hjertestans

De som blir utstyrt med hjertestarter, får inndratt førerkortet.

- Det første året etter hjertestansen var jeg uten førerkort. Jeg fikk drosjekort, men med tre barn og en mann som jobbet i Nordsjøen, kunne det være utfordrende å være uten førerkort. Ettersom jeg ikke har hatt noen utslag med hjertestarteren, kunne jeg for noen år siden søke om å få tilbake førerkortet, og det har jeg fått. Nå har det gått så mange år uten at den har slått inn, at det anses som usannsynlig at det skal skje, sier Hepsø.

Hun vet ikke selv hvorfor hjertesykdommen rammet henne i så ung alder.

- Men det er endel hjertesykdom i familien, sier Hepsø.

Lenge trodde hun at hun kunne fortsette på utdanningen hun hadde startet på.

- Jeg forsøkte det også, året etter hjerteinfarktet. Men det ble for mye. Var jeg på skole en dag, så lå jeg en hel dag etterpå. Derfor droppet jeg det, sier Hepsø.

Hjertesykdom i familien

Hun har opplevd endel bivirkninger knyttet til medisinene hun tar.

- Jeg har også fått urinsyregikt, og eksem og allergi som har blusset opp igjen. Noen ekstra kilo har jeg også fått, hvis man kan bruke det som bivirkning, sier Hepsø.

Til tross for sykdommen føler hun at livet i dag er godt.

- I mitt tempo får jeg gjort det meste. Det tar lenger tid, og jeg trenger flere pauser, men jeg får fortsatt gjort det jeg har lyst til å gjøre, sier Hepsø.