Å leve med type 1-diabetes
Snorre Gilde fikk diagnosen diabetes type 1 i mai 1976. Kravene om regelmessighet og en streng diett er blant de tingene som han husker var leit og kjedelig som ungdom. I dag har nye behandlingsmetoder gjort det litt enklere å leve med sykdommen.
Av:
Merethe Kvam, journalist. Godkjent av medisinsk redaktør.
Sist oppdatert:
17. des. 2013
Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Å leve med type 1-diabetes
Snorre Gilde er en av de heldige som fikk diagnosen før han hadde rukket å merke noen av symptomene selv.
- Den gangen måtte du ha et helsekort dersom du skulle være med på et idrettslag. I forbindelse med undersøkelsen til helsekortet måtte jeg ta en urinprøve, og det var slik det ble oppdaget, sier Gilde.
Testen ble tatt på en torsdag, og de to neste dagene skulle han være med på et musikkstevne.
- Jeg husker godt at jeg ikke fikk spise is og andre søtsaker. I tillegg var det strenge krav om regelmessighet. Mens de andre brukte pausene til å prate sammen, måtte jeg ta med meg matpakken og spise. For en ungdom er det noe du merker deg, sier Gilde.
Siden sykdommen ble oppdaget på et så tidlig stadium, hadde ikke Gilde rukket å merke noen symptomer før han fikk diagnosen.
- Men det gikk en stund fra jeg fikk diabetes til jeg startet med insulin, og da fikk jeg endel symptomer. Jeg merket det ikke selv, men venner og familie sa blant annet at jeg ble mye tynnere. Men vi visste jo hva det var. Tidsfaktoren er avgjørende. Lurer du på om du kan ha diabetes, er det enkelt å sjekke med en urinprøve, sier Gilde.