Krokfinger, Dupuytrens kontraktur

Hva er Dupuytrens kontraktur?

En bindevevshinne, palmarfascien eller palmaraponeurosen, befinner seg mellom huden og senene i hånden. Hos noen oppstår en økende fortykkelse, fibrose, av denne hinnen over senene som bøyer særlig ringfingeren og lillefingeren. Det er en langsom prosess som gjerne starter med at det dannes en knute i håndflaten. I tidlige stadier kan kan man oppleve litt ubehag når man belaster håndflaten. Bindevevsdannelsen øker gradvis, og etter noen år kan man oppleve at det dannes fortykkede, harde strenger som blir til stramme bånd som bøyer de aktuelle fingrene og trekker dem inn mot håndflaten - det oppstår en kontraktur. Til slutt kan det bli umulig å strekke ut en eller flere fingre. På sikt kan det føre til at hånden blir knyttet, slik at du ikke kan åpne den. I ca. halvparten av tilfellene vil tilstanden omfatte begge hendene. Dersom bindevevsdragene blir så korte at hånden er knyttet hele tiden, kan sykdommen også medføre hudproblemer.

Forekomsten øker med alderen og er 5-10 ganger hyppigere blant menn enn kvinner. I en islandsk studie fant forskerne tilstanden hos 7 prosent av menn i alderen 45-49 år og hos opptil 40 prosent i alderen 70-74 år. Det er imidlertid langt fra alle som har så alvorlige plager at det er nødvendig med behandling. Jo yngre du er når tilstanden oppstår, jo raskere ser det ut til at tilstanden utvikler seg.

Det er heller ikke slik at tilstanden alltid utvikler seg og blir stadig mer uttalt. I en hollandsk studie fant forskerne at hos opptil 75 prosent av pasientene stabiliserte tilstanden seg, og den kunne endog gå tilbake.

Årsak

Den grunnleggende årsaken til sykdommen er ikke kjent, men man har funnet at arvelige faktorer, etnisitet, kjønn og alder er av betydning. Krokfinger forekommer hyppigere blant folk fra Norden enn fra andre deler av verden. Derav også tilnavnet "vikingfinger". Tilstanden ses også hyppigere hos personer som i arbeid eller på fritiden belaster håndflatene mye. Det synes også å være økt risiko hos røykere, personer som misbruker alkohol eller som har diabetes (type 1 eller type 2).

Skader i håndflaten ser ut til å kunne utløse forandringene i håndflaten. Derfor er man tilbakeholden med å tilrå operasjon i tidlig fase, fordi det kan forverre tilstanden.

Behandling

Hensikten med behandlingen er å forbedre håndfunksjonen, og man behandler derfor bare når sykdommen medfører nedsatt funksjon av hånden. I tidlig fase av sykdommen kan det muligens hjelpe å drive med forsiktige tøyninger av bindevevsstrengene i håndflaten, men sannsynligvis stanser ikke dette utviklingen. Kortisoninjeksjoner har også noe effekt tidlig i forløpet.

Kollagenase. De siste årene har en ny behandlingsmetode vist svært gode resultater. Det innebærer innsprøytning av et enzym (kollagenase, Xiapex) flere steder i forløpet av bindevevsstrengen. Dette enzymet kan bryte ned bindevev. Ett til tre døgn etter injeksjonen kan legen etter å ha satt lokalbedøvelse forsiktig strekke ut bindevevsstrengene, og det unormale bindevevet sprenges opp. Injeksjonsbehandlingen er aktuell for pasienter med moderate plager. Den kan gjentas inntil to ganger etter 4-6 uker. Det er en rekke mulige bivirkninger ved denne behandlingen som blant annet hevelse, ømhet, seneskade, blødning, sprekkdannelser i huden og mulige allergiske reaksjoner. Langtidseffekten av denne behandlingen er foreløpig ukjent, men behandlingen synes å være effektiv hos mer enn 4 av 5 som behandles, likevel viser en studie at nærmere halvparten får tilbakefall innen 5 år - noe som tilsvarer tilbakefallsprosenten ved kirurgi. Behandlingen skal kun gis av lege som er opplært og har erfaring i diagnostisering og behandling av Dupuytrens sykdom.

Nålestikkbehandling. Denne prosedyren kalles både aponeurotomi og perkutan nålefasciotomi. Det er en minimal invasiv teknikk som kun innebærer stikk inn i bindevevsstrengene. I lokalbedøvelse punkteres bindevevsstrengen en rekke steder slik at kontrakturen svekkes og den kan brytes over med mekanisk kraft. Behandlingen er enkel å utføre, den gir raskere tilfriskning sammenlignet med andre kirurgiske metoder, den kan eventuelt gjentas og den er rimelig. Metoden er først og fremst aktuell ved mindre aggressiv og tidlig sykdom. Ulempen er tilbakefall hos ca. 50 prosent, samt at det er en prosedyre som utføres i blinde, riktignok med lav risiko for skader på nerver og sener.

Operasjon er alternativet dersom tøyninger, injeksjoner eller nålestikk ikke fører fram. Inngrepene foretas i lokalbedøvelse, og det er ikke nødvendig med innleggelse på sykehus. Avhengig av når i sykdomsforløpet man opererer, kan operasjonen være "lett" eller "vanskelig". Det er risiko for skader av spesielt fingernerver fordi disse nervene kan løpe rundt strengdannelsene. Ved første gangs operasjon er det sjelden man får nerveskader. Selv om man ved operasjon har fått rettet fingeren fullt, så kan sykdommen komme tilbake. Dette skjer hos 30-40% av pasienter som opereres.

Den første tiden etter operasjonen må hånden være gipset. Senere får du tillaget en flat håndskinne til bruk om natten i 3-6 måneder kombinert med instruksjon i aktive øvelser som du utfører om dagen.

Etter en slik operasjon vil håndfunksjonen langt på vei normaliseres, du kan strekke ut hånden og fingrene igjen. Dersom sammentrekningen i hånden var uttalt før legene foretok inngrepet, kan du regne med å få tilbake 50-75% av normal håndfunksjon etterpå.

Prognose

Mange pasienter med Dupuytrens sykdom vil ikke utvikle plagsomme sammentrekninger (kontrakturer) og behøver ikke behandling. Injeksjon av kollagenase, nålestikkbehandling eller kirurgi korrigerer feilstillingen og kan forhindre varig kontraktur. Selv om full normalisering av håndens funksjon ikke alltid oppnås, kan de fleste forvente en klar bedring i håndfunksjon.

Uansett behandlingsmetode er det fare for tilbakefall, eller forandringer i deler av palmarfascien som tidligere ikke har vært påvirket. I studier hvor pasienter er fulgt lenge, har man sett at ca. 15 prosent har behov for fornyet operasjon.